Dype tanker

For over en måned siden mottok jeg en ny innkalling til rikshospitalet, for enda en kontrollsjekk. Da jeg fikk innkallingen tenkte jeg at enten er jeg blitt registrert som VIP i Rikshospitalets registre, det normal prosedyre at man mottar flere innkallinger etter at man har vært langt inn med alvorlige infeksjoner, eller så er de bare blitt veldig glad i meg. Jeg satset på at det er det siste. I dag var jeg inne til hørselstest hos audiografen og møtte legen som har fulgt meg opp, etter det. Å dra til legen er i grunnen en veldig grei ting, fordi det er få ting som er bedre enn å bli stemplet som "frisk og rask", eventuelt om man ikke føler seg så veldig i farta, er det å dra til legen en fin måte for å finne ut hva som er galt og for å få den hjelpen man trenger.

De siste par ukene har vært herlige i forhold til tiden jeg var ordentlig syk. Hørselen er tilbake og ingen smerter. Har tatt hørselstest før også, men det er en merkelig følelse å sitte der og føle at du trykker på den lille knappen du holder i hånda, nesten hele tiden, når du skal trykke for lyder. Igjen møtte jeg også sugemaskinen, da legen trengte å fjerne litt ørevoks, for å kunne få sett bedre. Selv til dags dato er det både ubehagelig og så vidt litt smertefult når den treffer ordentlig i øregangen. Jeg kan bare minnes smertene jeg en gang hadde, da jeg møtte den for første gang.  For håpentligvis vil jeg aldri være tilbake med en så kraftig infeksjon i mellomøret.

Grunnen til at jeg var kalt inn igjen, var fordi CT-scannen hadde vist at ørebeinet hadde tatt skade av en bakteriekultur som satte seg der. Ting er bra igjen nå, men skulle jeg få ørebetennelse igjen noen gang, er grensen for å starte på ny antibiotikakur serdeles lavere for min del, enn hva den er for resten av dere friske mennesker, som kan komme dere igjennom en hørebetennelse relativt problemfritt. Jeg derimot har vært farlig nær mastoiditt og hjernehinnebetennelse. Det er kanskje bra at jeg ikke utsatte legen enda en dag, da det var på det verste? Jeg var uheldig, enda mer uheldig og så uheldig en gang til ... men til syvende og sist, kanskje jeg egentlig var veldig heldig?

Det ble Rikshospitalet, med antibiotika intravenøst, fra tirsdag til torsdag. Cefotamix AC2 2mg intravenøst. Jeg har aldri i mitt liv ligget på sykehus noen gang, som jeg kan huske. Jeg har riktignok opperert tommelen min da jeg var liten, men jeg var sikkert ikke mer enn ett eller to år og har derfor bare mammas ord på at dette er sant. Da jeg var kommet ordentlig til rette på rommet mitt og var blitt litt kjent med acdelingen, gikk det relativt tidlig opp for meg at dette var et sted med kleskode. Legene og sykesøstrene vandret rundt i hvite legefrakker, mens pasientene hadde på seg lange lyseblå trøyer, omtrent sånn som man alltid ser på film. Den tredje kategorien var folk som gikk i sivile klær. Det var liksom mest de besøkende som gikk rundt i det. Jeg tenkte meg om en stund, før jeg bestemte meg for å hive på meg en av de lange trøyene som alle de andre pasientene hadde på seg, mens jeg tenkte at man er ikke ordentlig syk før man må ha på seg en pasienttrøye på Rikshospitalet.

Det hendte jeg fikk kikket inn på andre pasientrom med dørene åpne og ellers så andre pasienter som var på tur ute i korridorene, og la merke til at her var det mye gamle mennesker. I grunnen bare gamle mennesker. Jeg er nesten sikker på at gjennomsnittsalderen lå på over 80 år. De eneste som var på min alder, som jeg kunne se, var noen av sykesøstrene som fartet rundt og hjalp andre pasienter. Ellers følte jeg meg temmelig ung på Øre, hals, nese avdelingen. Min romkamerat på rikshospitalet ble Odd på 81år. Han var en ekstremt hyggelig man, med ekstremt dårlig hørsel. Hørselen skyldtes nok alderdom og var ikke grunnen til at han var lagt inn, for Odd hadde nemlig opperert i pannen og hadde vært inn og ut av rikshospitalet i lang tid. Odd viste meg hvor man fant kaffe, te og drikkeyoghurt med smak. Han anbefalte mokka, og den var faktisk meget god den. Det var i grunnen veldig greit å ha noen å kunne prate litt kort med en gang i blant, ellers ville nok 2 dager i en sykehusseng blitt temmelig kjedelig, og jeg tror i alle fall Odd satte pris på litt selskap.

Det var i grunnen ganske greit å ligge på Rikshospitalet. Antibiotka intravenøst omtrent hver 7. time og måltider servert rett ved sengen. Hadde fremdeles store problemer med å få sove første natta og våknet igjen i en dam av svette, men ut over neste dag, begynte ting å allerede føles bedre. Jeg fikk gjevnlig smertestillene som jeg ikke syntes ga noen særlig effekt, de gangene det gjorde ordentlig vondt igjen, men etter hvert begynte hevelsen å trekke seg tilbake og jeg merket at jeg også fikk tilbake bevegligheten i nakken, uten at det gjorde vondt. Torsdag morgen følte jeg meg i grunnen nesten helt frisk og rask og ble skrevet ut, etter en siste dose antibiotika rett i blodet.

Fikk en resept for antibiotika i pilleform og øredråper jeg skulle gå på i 10 dager. Keflex, Cefalexin 500mg, tre ganger daglig og Terra-Cortril, Polymyxin B, til øret. Fikk samtidig innkalling til ny kontrollsjekk på rikshospitalet, som var for to uker senere. Det var nå på fredag, 10:50 jeg var på den legesjekken. Den aller siste pillen med den nye antibiotikakuren gikk mandag morgen. Så lenge jeg gikk på kuren, følte jeg meg i grunnen ganske grei. Litt vondt et par ganger, sånn rett etter at jeg var ferdig med intravenøst, men det har ikke vært noe som har vart lenge, eller vært svært plagsomt. Nå etter at jeg sluttet på antibiotikaen i pilleform i tillegg, merket jeg noe ubehag igjen, og allerede på tirsdag slo ferberen inn igjen og jeg merket hodepine. Usikkert om dette skyldes gammel sykdom, eller om dette kan ha vært noe nytt, men det jeg er omtrent helt sikker på, er at jeg ble forkjøla igjen på onsdag. Blir med andre ord aldri kvitt alt virker det som. Er det ikke det ene, så er det det neste som tar over. Det eneste positivet er at jeg merket den siste tiden, er at trommehinnen har reparert seg selv og at jeg fikk hørselen tilbake.

Under legebesøket på fredag i forrige uke, møtte jeg den samme spesialisten min, ei sykesøster og selvfølgelig den gamle erkefiende min, "øresug". Det lå en del rester etter øredråpene jeg har tatt, som måtte suges bort. Den største forskjellen fra tidligere, var at jeg nå fikk se alt som foregikk inne i øre mitt, på en dataskjerm. Legen hadde et kamera, på et stativ, som var rettet inn i øregangen min. Denne gangen var det ikke på langt nær så vondt, som første gangen jeg møtte maskinen. Den bråkte nesten like mye og det stakk og var fremdeles ubehagelig, men dette var på ingen måte uoverkommelig. Denne gangen var det heller ikke noe hull i trommehinnen min, så det var mest sannsynlig mye mindre stress for den også. Det eneste jeg kunne se, var i grunnen bare øregangen min, til det ble ble for mørkt til at jeg kunne se noe tydelig. Det innerste jeg kunne se, var en bakre vegg, men jeg hadde ingen anelse om hvor dypt inne det var.

Legen sa det så greit ut med trommehinnen, men syntes det så ut som det var noe gult bak trommehinnen min, så han ønsket å stikke hull på trommehinnen for å ta en titt og eventuelt la det renne ut om det var noe der. Legen sa at dette kunne være veldig vondt å få stukket hull i en trommehinne slik, med andre ord, det var på tide med nye lokabedøvelse øret. Som ville si ny sprøyte inn i hodet og flere stikk for å få fordelt bedeøvelsen. Det er i grunnen bare det første stikket man kjenner skikkelig godt, og som gjør ordentlig vondt. Etter det kjenner man bare at det er noe som går inn i huden din, inne i øret, på forskjellige steder etter det. Akkurat at jeg fikk en sprøyte inn i øret, tenkte jeg at det var greit å ikke se på, fordi det er bedre å ikke vite nøyaktig når sprøyta stikker, men den neste tingen legen stakk innover i øret fulgte jeg godt med på. Det så litt ut som et miniatrybarberblad som var festet på et skaft. Den var helt flat på enden, og sikkert ikke mange milimeterene lang. Den gikk rett mot den bakre veggen jeg kunne se på skjermen og i det den gikk rett igjennom vevet som var der, gikk det opp for meg at det var trommehinnen min jeg kunne se. Ikke hver dag man får muligheten til å se sin egen trommehinne gitt, og enda skjeldnere at man får se en kniv gå igjennom den. Selv om jeg var bedøvet i hele øret, kunne jeg kjenne at den gikk igjennom. Og for å kunne se godt nok tok legen å lagde et lite kutt til, for å være sikker på at det var stort nok.

Det andre jeg merket raskt da kniven gikk inn, var at hørselen gikk ut. Om den ikke fysisk gikk ut, så forsvant den i alle fall, og jeg hadde nedsatt hørsel umiddelbart. Det var ingen ting som rant ut og legen så heller ikke noe urovekkende ved nærmere ettersyn. Om det skulle være noen bakterier igjen der inne, så ville de ikke trives særlig godt nå som det kom luft inn forbi trommehinnen, så det var vel noe å smile over i alle fall. Ellers virket ting greit og jeg kunne gå og ta noen blodprøver. Skulle jeg merke noen forverring, noe mer ubehag som ikke ga seg eller andre problemer, var det bare å ta kontakt.

Legen sendte meg avgårde med et blodprøveskjema som var til laboratoriet og jeg gikk til riktig avdeling for å få blodprøvene tatt. Der inne var det stappfult, så jeg gikk å trakk meg en kølapp og var forberedt på å sette meg ned og vente. Jeg fikk sitte i 10 sekunder før mitt nummer kom opp og det allerede var min tur. Følte meg ganske høyt prioritert der mitt nummer ble ropt opp umiddebart, men noe sier meg at de fleste andre satt å ventet på noe annet. Blodprøvene gikk raskt unna og jeg var i grunnen klar til å forlate rikshospitalet kort tid etter jeg forlot øre, nese, spesialisten jeg traff første gang da jeg fremdeles lå i sykesenga. Svarene på blodprøve var ikke klare før etter omtrent en 4 timers tid, så jeg skulle bli ringt opp igjen angående hvordan de så ut.

Jeg hørte aldri noe mer fra dem på fredag og prøvde å ringe dem tilbake på lørdag, uten videre hell, siden jeg ikke var innenfor telefon tid. En av de andre legene ringte meg tilbake nå på søndag og fortalte at infeksjonsverdien var gått tilbake til å bli normal, så det var ikke noe tegn til uro der, men jeg hadde et høyt nivå av hvite blodlegemer i kroppen, noe som var litt motstridende. Føler meg ellers i veldig grei form nå, sett bort fra forkjølelsen jeg selvfølgelig pådro meg i forrige uke, med hodepine og vondt i halsen. Har den siste uka og frem til nå merket noe ubehag og litt ømhet bak i hodet og vært et par små anledninger med vondt i øret, i korte øyeblikk, men ellers har ting føltes veldig greit. Nå skal det vel også sies at jeg sikkert sitter til en hver tid og er hypersensitiv til alt jeg tror og mener jeg kanskje føler, og at ting som egentlig er helt normale er noe som gjør at jeg stopper brått opp og slipper alt jeg har i hendene for. Nei, jeg får vel satse på at ting blir bedre fra nå av. Det eneste som er litt urovekkende akkurat nå, er den stikkingen jeg har merket i det andre øret. Får håpe det ikke fortsetter...

Om alt hadde gått som planlagt, skulle jeg tilbake for kontrollsjekk igjen etter det var gått to uker. Etter at det hadde gått under én uke, begynte jeg å merke at ting var på vei til å bli vondt igjen. Men denne gangen var det ikke øret som var det store problemet. Jeg hadde begynt å bli ganske øm i nakken og området bak øret. Om du kjenner etter, så har du et bein, som ligger helt inntil hodeskallen din og kalles ørebeinet, for oss som ikke har noen form for legeutdannelse da vel og merke. Etter en uke hadde jeg fått en diger hevelse der, som var ekstremt øm og sår. Bevegligheten i nakken var etter hvert ganske fraværende og selv de minste bevegelser medførte smerte.

Jobbet ikke mandag eller tirsdag, den uka jeg egentlig skulle inn til ny sjekk på fredagen (da det ville ha gått to uker), så ble hjemme slappet av etter helgen og ordnet opp i en del saker jeg måtte ta meg av. Hadde bestemt meg for at tirsdag skulle jeg ringe legen igjen og bestille time og dra dit ved første ledige time, fordi det faktisk hadde klart å bli verre. Søvnen hadde igjen takket for seg, tatt hatten sin og dratt. Smertene var sterke til tider og hodepinen kom som det passet den selv. Jeg mistet all bevegelighet i nakken, uten å påføre meg selv ekstreme smerter og etter helgen hadde jeg igjen begynt å våkne av at jeg lå og frøys i et klissvått laken og dynetrekk.

Jeg startet tirsdagen med å ligge i senga og sove til langt på dag, fordi jeg ikke hadde sovet noe særlig i løpet av natten. Jeg var sliten og tenkte at den søvnen jeg kunne klare å få var verdt sin vekt i gull. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men likevel. Da jeg langt ut på dagen en gang, følte meg opplagt nok og våken nok, tenkte jeg det var på tide og stå opp. Jeg har et speil som henger på soveromsveggen og jeg tenkte at jeg bare skulle ta meg en rask titt i speilet, for å se hvordan jeg så ut, i og med at jeg ellers følte meg så dårlig. Omtrent umiddelbart etter jeg hadde forlatt dyna, så merket jeg at jeg begynte å bli lett i hodet og at synet begynte å forsvinne. Jeg stod og så meg selv i speilet i det ene øyeblikket og I det neste lå jeg på gulvet og forstod ingen ting av hva som hadde skjedd. Jeg hadde svimt av innen ett sekund eller to i oppreist stilling, og det skjedde så raskt at jeg ikke rakk å gjøre noe med det. Jeg forsod virkelig ingen ting av hva som hadde skjedd og kunne ikke huske hva jeg hadde drevet med, siden jeg plutselig lå på gulvet og prøvde å støtte meg på den ene armen og knærne. Jeg kunne ikke en gang huske at jeg holdt på med å svime av, men jeg husker i ettertid, at jeg lå der og lurte på om jeg hadde bøyd meg ned og så plutselig veltet og slått hode i veggen eller noe. Jeg merket jeg hadde slått hodet kraftig på to steder, slått venstre albue og venstre kne. Fant senere på dagen ut at jeg til og med hadde et kutt på armen, rett ved albuen. Fin måte å starte dagen på det!

Senere når jeg hadde fått stått opp og ringte til legekontoret, husker veldig godt at damen som svarte telefonen, spurte om det passet dagen etter en gang. For eksempel tidlig på dagen. Jeg satt der stille et par sekunder mens jeg tenkte, så svarte jeg: "Passer det allerede i dag?" Når jeg ikke fikk sove noe særlig om nette lengre igjen og den lille søvnen jeg fikk, ble avbrutt av at jeg våknet iskald i min egen svette, tenkte jeg at det var ingen grunn til å utsette det noe mer nå. Jeg fikk time 18:20 den kvelden og tenkte at det var veldig greit, så kunne jeg slappe av litt videre, før jeg skulle av gårde.

Jeg satt på dataen da timen min nærmet seg og så på klokka at jeg begynte å få det litt travelt, så jeg måtte snart skynte meg av gårde. Jeg tenkte at det var sikkert bare en rask sjekk, en ny antibiotikakur og så rett hjem igjen, så jeg lot til og med være å slå av dataen. Det første legen sa da hun hadde sett på meg i bare noen sekunder og hørt min raske forklaring på hvordan jeg følte meg, var følgende: "Oj, du trenger en spesialist du." Det slår beina litt under på deg, når det er de første ordene du får høre etter bare noen sekunder og ellers ikke akkurat har stresset med å skaffe en legetime. Det tok ikke lang tid før hun hadde funnet frem telefonnummeret til Øre, nese, halse avdelingen på RIkshospitalet og spurte etter vakthavende lege. De avtalte at jeg skulle reise rett dit, så jeg fikk et ark med oppmøtested og tid. Jaja, PCen fikk vel bare stå den da, dette så ut til å kunne ta litt lengre tid enn først planlagt.

Da jeg kom frem på Rikshospitalet var selvfølgelig den nye legen min, vakthavende lege på ØNH avdelingen opptatt og måtte hjelpe til med en annen pasient som var litt høyere prioritert enn det jeg var for øyeblikket. Kan ha noe med at denne pasienten blødde kraftig eller noe, så var vel forstålig sånn sett. Ble mer venting med andre ord, og jeg ble sittende der i en stol, mens feberen sørget for at jeg etter hvert var ganske klam av svette. Klokka var vel rundt 21:00 på kvelden eller noe slikt, da legen endelig kom og jeg fikk sitte ned i en pasientstol for videre undersøkelse av den vakthavende legen som var en ekspert. Han tok en titt bak øret mitt og kjente litt, mens jeg fortalte hvordan det føltes og hvordan det  hadde vært de siste dagene. Det var før han tok til å trykke hardt på hevelsen uten varsel og ekstreme smerter slo hardt til i bak øret i bakhodet. Jeg var allerede veldig øm og sår og måtte bare bite tennene sammen, mens det gjorde vondt. Inne på det undersøkelsesrommet skulle jeg også snart møte en maskin som skulle vise seg å bli en av mine største erkefiender noen sinne. En sugemaskin, som han skulle bruke for å rense øret mitt, så han kunne se bedre. De kaller den bare øresug. Jeg vil beskrive den som en vakuum-maskin fra helvette.

For en person med sprukket trommehinne, betennelse i øret og en veldig øm øregang, var det å få øret sitt renset, et lite helvette. Dette lille monsteret av en sugemaskin røsker i alt som er løst der inne, mens det føles ut som at trommehinnen din skal gi etter og bli revet ut av øret ditt. Samtidig bråker det noe vanvittig, mens sugemaskinen jobber frem og tilbake, rett ved din egen trommehinne. Det eneste jeg lå der å tenkte, var at dette holder jeg ikke ut lenge sammenhengende, mens jeg bet tennene sammen. Det at legen trykket hardt på den ømme og såre hevelsen min, var ingen ting i forhold til dette. Legen tok ut maskinen, mens jeg pustet tung etter anstrengelsene mine for å holde ut smerten. Mye mulig at jeg også holdt pusten, for å klare å holde ut. Jeg merket at jeg ble lett i hodet igjen, som tidligere på dagen, mens blodet rant bort fra hodet og synet forsvant i bleke stjerner. "Here we go again.", tenkte jeg mens jeg skjønte at jeg var på vei til å svime av igjen. Prøvde å bøye meg litt fremmover, for å senke hodet litt, men til ingen nytte. Det neste jeg husker er at jeg kommer til meg selv igjen, mens legen sier: "Svimte du av eller?" Jeg svarte umiddelbart: "Ja, jeg må ha gjort det, for jeg tror jeg var borte et lite øyeblikk der."

Det var tydeligvis litt for mye for hva øret mitt og jeg taklet, og han var ikke en gang ferdig! Lokalbedøvelse var løsningen. Det skal sies at det å få en sprøyte inn i øret og inn i hodet, er en merkelig følelse. Et stikk i armen er en relativt grei ting, men det er virkelig spesielt å kjenne et kraftig stikk langt inne i hodet. På ingen måte behagelig, og det er ikke nok med ett stikk heller. Heldigvis virker lokalbedøvelsen temmelig raskt og stikkene som kom etter det første gjorde ikke like vondt. Vi skulle prøve litt til, for å se om det gikk greiere nå og jeg skulle gi tegn om jeg merket noen til at jeg holdt på med å svime av igjen. Smertene var fullstendig borte, og jeg merket ingen verdens ting. Det var helt utrolig deilig i forhold til uten bedøvelsen. Jeg hørte heller omtrent ingen ting, og det eneste jeg hørte, var en svak lyd av noe som gnisset mot øregangen. Jeg merket likevel at jeg igjen bare begynte å se blankt, så jeg sa ifra og vi prøvde å senke stolryggen ned i liggende stilling, så blodet lettere kom til hodet. Fikk etter på høre at å svime av kunne skje når man holdt på så nærme balansenerven og utsatte øret for så mye stress og smerte.

Legen virket ganske bekymret etter sjekken og sa han måtte vente på svar fra noen tester, før han kunne si noe sikkert om hva som skulle skje videre. Han snakket om at jeg kanskje kunne ha fått noe som heter Mastoiditt. Betennelse i ørebeinet og er ufarlig, så lenge det ikke blir komplikasjoner, der det blir videre betennelse i det indre øret ellet hjernehinnen. Men det er fremdeles veldig skummelt, i og med at det kan fort bli dødelig, om det skulle oppstå problemer.

Blodprøver og CT-scan ble bestilt, mens blod  fra armen ble sendt til laboratorium. jeg ble sendt på et oppholdsrom, mens jeg skulle vente på at det var min tur. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk spise noe, for det kunne hende det ble aktuelt med en opperasjon. Så der satt jeg  mens klokka nærmet seg 23:00, uten å ha spist siden halv fem tiden tidligere på dagen. Jeg fikk pløyd meg igjennom Vi menn og Se og hør, mens tiden gikk. Ikke stort annet å gjøre.Jeg fikk etter hvert et rom gjort klart for meg, siden det ble bestemt at jeg skulle sove over for behandling med antbiotika intravenøst. Fikk en diger nål satt inn i armen, like ved håndleddet, med en tube som stakk ut av armen.

22:50 ble jeg hentet for å ta CT-scanen. For de som ikke vet hva det vil si, så er det en diger maskin man kan bruke til å ta røntgenbilder av hode og kroppen. I mitt tilfelle var det for hodet og jeg fikk sprøytet et stoff inn i blodet, intravenøst som dukker opp på scan-bildene, så man kan se hvordan selv mykt vev ser ut. I armen hadde jeg fått en tube som ble koblet opp mot et stativ, der det hang to forskjellige poser. Den ene inneholdt kontraststoffet som skulle lyse opp røntgenbildene og det andre var saltvann. Saltvannet er for å  gjøre at blodet i røret jeg hadde på armen ikke koagulerte og størknet. Det fungerer litt som en propp i armen. Under en CT-scan er det viktig å ligge helt stille, så bildene ikke blir ødelagt og ubrukelige. Jeg syntes det i grunnen var ganske behagelig å ligge der og høre maskinen som surret rundt hodet mitt, mens jeg lå der med lukkede øyne. Stoffet jeg fikk inn i kroppen kunne gjøre at jeg merket en ekstra varme i kroppen, men var ellers helt grei. Det eneste som var ubehagelig med CT-scannen var overgangen fra kontraststoffet til saltvannet i blodåren min. Det var ekstremt kraftig trykkforskjell på de to væskene og det øyeblikket det gikk over til saltvann, var det som om det eksploderte inne i armen. Legedamen som stod ved siden av meg, skjønte at det hadde gjort veldig vondt og sa at hun hadde sett det tydelig på armen min hadde det hadde vært en kraftig trykkovergang.

Tilabke på rommet og mer venting. Ingen mat og jeg var ordentlig sulten. Bildene fra CT-scanen kom etter hvert og jeg ble hentet inn, for å se på dem sammen med legen. Han forklarte nærmere at det var ikke så alvorlig som først fryktet, og at hadde det vært Mastoiditt, hadde det vært mer synlig på selve øret også. Det var noe tegn til at det hadde kommet betennelse på ørebeinet, men i og med at jeg var kommet inn til dem såpass tidlig i prosessen, så var jeg temmelig heldig at det ikke hadde spredt seg ordentlig enda. Det ble med andre ord ikke aktuelt med en operasjon og jeg kunne endelig få mat. Klokka var blitt halv ett på natta og jeg var skrubsulten!

Du har helt sikkert vært forkjøla en gang du også, eller kanskje du til og med er det ganske ofte. For noen uker siden ble jeg forkjøla, og tenkte at det var jo i grunnen kjipt nok, men det skjer og det er lite man kan gjøre med det. Man blir jo etter hvert ganske vant med å være syk/fokjøla og kommer seg igjennom det. Men for min del, skulle det vise seg at det var ikke helt så enkelt likevel ... det var mer i vente.

Det hele startet med at jeg ble forkjøla en søndag, midt i februar. Tenkte at jeg hadde vel noen dager forran meg, med renende nese og hele pakka. En forkjølese kommer gjerne i flere faser, men jeg visste at selv om det var ille noen dager, så ville det bli bedre. Og det er sikkert mange som er enige i at det er få ting som er bedre enn å bli helt frisk igjen, etter å ha vært syk. Som jeg allerde hadde beregnet, begynte jeg å merke at jeg var bedre mot slutten av uka og ble ganske grei igjen frem mot torsdag, men på fredagen merket jeg at forbedringen hadde gitt seg litt, og jeg hadde følelsen av at det begynte å tette seg litt igjen.

Lørdagen gikk med på å i grunnen bare bli verre og verre, og lørdag kveld merket jeg at jeg var skikkelig slått ut igjen. Det var en bihulebetennelse som hadde slått meg mitt i tryne og søndagen gikk med på å ligge i sofaen og ikke føle seg så veldig bra. Det føles litt som om du har klart å tryne rett inn i et dørhåndtak eller liknende og er vannvittig øm i ansiktet og kjeven. Tenkte i grunnen at det var jo ganske kjipt, med tanke på at jeg nettopp hadde hatt en uke der jeg hadde vært syk og hjemme fra jobben et par dager. Det skulle likevel vise seg at det hele hadde så vidt begynt...

BIhulebetennelsen slo inn i løpet av lørdagen og natt til mandag fikk jeg ørebetennelse. Har ingen anelse om bihulebetennelsen bare plutselig forsvant, eller om smertene etter den druknet fullstendig i forhold til ørebetennelsen. Jeg har aldri i mitt liv hatt ørebetennelse som jeg kan huske, og ender opp med å få det i en alder av 22 år. Har selvfølgelig hatt øreverk og ordentlig vondt som liten, men ikke noe som dette. Det er vanligst hos mindre barn, siden de har smalere øreganger, hals og luftveier. Jeg pådro meg en akutt mellomørebetennelse, som vil si at det var betennelse på innsiden av trommehinnen. Smertene skyldes væskeoppsamling som lager et kraftig trykk inne i øret. De par døgnene det stod på som verst, er mest sannsynlig et par av de verste jeg har opplevd noen sinne. Ekstreme smerter, som jeg bare har opplevd lignende til én gang tidligere i mitt liv, men det får bli en historie til en annen gang.

Det var ikke snakk om å få sove over hode. Smertestillende hadde ingen serlig effekt jeg merket noe til og det hjalp ikke på søvnen. Det tok kort tid før trommehinnen sprakk og det begynte å renne gulbrunt puss ut av øregangen. Når trommehinnen sprekker, skal det vanligvis lette på trykket, når væsken og pusset renner ut. Og smertene vil da vanlgivis raskt dempe seg. Jeg merket NULL effekt. Det gjorde like vondt! Jeg har aldri vært av typen som ringer legen så fort jeg merker meg litt dårlig, og siden jeg ikke hadde jobb, prøvde jeg å ligge hjemme og slappe av, for å se om smertene ville gi seg etter hvert. Smertene blir av en eller annne grunn verre mot kvelden og om natten,  og selv det å sette på litt rolig musikk og prøve å slappe av eller sove var fryktelig slitsomt. Siden jeg ikk fikk sove nå på kvelden eller natten, fikk jeg heldvis sovet noe på dagen, på tirsdag. Siden jeg var helt utslitt klarte jeg å sove noe, men da det ble kveld måtte jeg kaste inn håndkledet.

Det eneste jeg tenkte på var å få eksperthjelp og noen til å se på det. I og med at det var blitt ganske sent, hadde legekontorene stengt, men jeg fikk bestilt time til neste morgen, onsdag, rundt 8-tiden. Tidligste timen jeg kunne få. Etter hvert som tiden gikk var jeg så desperat at jeg i tillegg prøvde den døgnåpen legevakten, for å høre om det var mulig å dra dit. Jeg fikk høre at det var lang ventetid og jeg kunne ende opp med å bli sittende ut over natta, og at det derfor var bedre å bestille time hos lege for neste dag, noe jeg allerede hadde gjort. Greit. Får bare bite tennen sammen og komme meg til legen i morgen tidlig tenkte jeg.

Den morgenen på vei til legekontoret var jeg helt utslitt, fremdeles med sterke smerter. Jeg er sikker på at gamle damer med stokk gikk forbi meg, i det jeg var på vei mot legekontoret, etter at jeg gikk av bussen. Legedamene prøvde å se inn i øret mitt, men det var ingen verdens ting de fikk sett, siden øret mitt var fullstendig tett av det gule pusset, som hadde tettet igjen hele øregangen. Tok en rask infeksjonstest og fikk et tall jeg ikke husker i hodet, men den var "høy". Ikke "veldig høy", men "høy". Så jeg fikk en ukes forbruk med penicilin, som forhåpentligvis skulle ta knekken på bakteriene som tydeligvist trivdes vannvittig godt langt der inne i øret mitt et sted. FIkk den sterkeste dosseringen av Apocillin - 1000mg. Det var med stor glede jeg tok den første tabeletten, mens jeg tenkte at dette skal nok vise den pokkers bakteriekulturen hvem som eide det øret.

Selv om penicillinen smakte vondt av en annen verden og begynte å løse seg opp så fort den kom i kontakt med fuktighet, føltes det litt som å sende en ridder, i skinnende hvit rustning, inn i en krig jeg ellers så ut til å ville tape. Tre dosseringer hver dag, i en uke og ventetiden var i gang. Ting så ut til å bli bedre og allmentilstanden var på vei tilbake. Ting gikk min vei igjen og jeg følte meg bare bedre og bedre. Avtalte at jeg skulle inn for en ny liten sjekk for å se hvordan det så ut i øret mitt, fredagen etter jeg var ferdig med antibiotikakuren. Jeg møtte opp og følte meg i grunnen nesten helt frisk igjen. Legedamen tok en kikk og fortalte at det så fremdeles ganske rødt ut, men at det så mye bedre ut en da jeg hadde vært der første gangen. Ikke rart, med tanke på at øret ikke lenger var fylt med gul puss. Vi avtalte time for en ny sjekk to uker senere, for å se om trommehinnen da hadde reparert seg greit og om jeg fremdeles var like frisk eller bedre. Jeg måtte ellers bare ta kontakt om jeg merket at jeg var på vei til å bli verre igjen, eller noe liknende. Det skulle vise seg at det siste ville bli tilfelle...

Har du noen gang fått en oppgave forran deg, som du umiddelbart forstår at her hjelper det ikke å dra raske konklusjoner eller forhastede beslutninger? Du liksom bare VET at her kreves det at du ikk tenker slik som virker opplagt, men faktisk tenker uten for boksen...

Å tenke utenfor boksen, eller utenfor firkanten handler i grunnen om å tenke kreativt, nytt eller fra et nytt perspektiv. Altså nyskapende eller på en måte som ikke hører til under dine naturlige tankebaner.

Her har du et eksempel på en hjernetrimoppgave som kanskje krever at du tenker litt uten for boksen om du fremdeles henger med. Ved å kun bruke fire rette streker, skal du linke sammen 9 prikker, uten å løfte pennen fra papiret. Under ser du et bildet av hvordan de ni prikkene er plassert i forhold til hverandre.

Til høyre ser du en av de mange løsningene til denne oppgaven. Som du tydelig kan se, så er strekene tegnet utenfor det du kanskje ville tenke som "rammeverket" i bildet med de ni prikkene, men det er ingen ting i oppgaven som tilsier at du ikke kan strekke strekene uten for "firkanten". Dette er en enkel måte å vise hvordan man kan tenke utenfor boksen, for å løse  en oppgave.

En god kamerat av meg, tegnet en gang opp en tegning av en buss og ga meg og de andre som var til stede, et spørsmål vi skulle svare på, ut ifra hva vi så på bildet. Han tegnet opp en  ganske primitiv buss og stilte spørsmålet: "Hvilken vei kjører bussen? Mot høyre eller venstre?" Bussen så omtrent slik ut, og det var alt vi fikk av hjelp til å svare på oppgaven:

Nå kan du jo sette deg ned, eventuelt hente deg noe forfriskende om du måtte ønske det, og se om du klarer å løse oppgaven. Du vil kanskje føle at du mangler informasjon eller at du trenger å vite noe mer for å kunne løse oppgaven, men alt du faktisk trenger å vite, finnes i bildet over. Da jeg og de andre som fikk oppgaven skulle prøve å løse den, ble det raskt tegnet skisser av bussen sett ovenifra og gjort tankeeksperimenter der bussen kjørte fremmover og svingte både til høyre og venstre i et kryss. Jeg kan jo starte med å fortelle at om du er inne på noen av disse tankene, så er du fullestendig på jordet du også. Skal sant sies som sant er, så er vel heller langt inn i skogen, over en bekk, forbi et fjell og dypt ned i en dal vi aldri noen gang hadde sett, mer riktig. Så langt unna var de fleste av oss i alle fall.

Vi fikk også høre at denne oppgaven hadde blitt  gitt til førskoleelever over hele USA, og de fikk det samme spørsmålet, som stilt over. 90% av alle barna svarte at bussen kjører mot venstre. Hvordan kunne de si det med sikkerhet? Svaret var egentlig latterlig lett når vi først fikk høre det.

Jeg husker jeg satt der og tenkte at for å løse denne oppgaven, så må jeg tenke utefor boksen. Jeg kunne ikke falle for fristelsen ved å legge for mye logikk ned i bildet og henge meg opp i avanserte løsninger. Det er ingen ting i bildet som tyder på at venstre er mer riktig enn høyre, så det var ingen klare detaljer som fortalte at den ene retninggen var mer riktig enn den andre. Jeg visste at hvis så mange førskoleelever kunne klare å svare på denne oppgaven så lett, måtte det være noe jeg hadde oversett. Det måtte være noe veldig enkelt, noe man lett kunne komme frem til om man bare tenkte primitivt nok. Når du sitter med en slik oppgave forran deg, kan det være ekstremt frustrerende å ikke komme frem til svaret.

. Når førskoleelevene ble spurt hvorfor de sa at bussen kjærer mot venstre, svarte de at den kjører mot venstre fordi de ikke kan se døra på bussen. Bussene i store deler av verden har døra på høyre side, og i og med at det var tegnet vinduer på bussen i eksempelet, men ingen dører, var det lett for barna å si at den kjørte mot venstre.

Klarte du å komme frem til at den kjørte til venstre og hvorfor? Ikke det? I såfall er du ikke alene. De fleste voksene mennesker vil ha problemer med en slik oppgave av den enkle grunn at vi ikke lengre tenker så simpelt som det et barn gjør. Et barn lærer seg til at bussene har døren på høyre (om de er i riktig del av verden) når de skal på bussen, og vet at den siden som har døra på seg, alltid kjører mot høyre. Ganske primitiv tankegang syns du ikke? Vel, for å komme frem til svaret på denne oppgaven krever det at man tenker litt primitiv ... eller tenker litt utenfor boksen om du vil.

Interessant hvordan den menneskelige hjerne fungerer, er det ikke? Hjernen vår vil alltid tenke i de samme baner for å løse en oppgave den har vært borti før, eller noe liknende. Derfor er det ofte veldig vanskelig å bryte ut av tanken på det første som dukker opp, når du prøver å løse en slik oppgave. Men når du da først får det til, og løsningen kommer til deg, er det få ting i dette univers som gir en bedre følelse!

For en stund tilbake skrev jeg om begrepet "epiphany", om hvordan det kan endre livet ditt for alltid, ved at du plutselig innser noe du tidligere ikke visste eller at noe du tok for gitt, ikke var slik du trodde likevel. I fjor sommer hadde jeg mest sannsynlig min største epiphany.

Det var en dag jeg stod sammen med begge brødrene mine og fetteren min, og skulle ta en fargeblindhetstest vi fant på internett. Vi tok ett og ett bilde av gangen og sa hva vi så. Det som forundret meg så ekstremt var at alle de tre andre tok hvert bilde som kom veldig raskt og var enige hver eneste gang. Jeg stod der og måtte på flere av bildene bruke lengre tid for å klare å finne noe som så ut som et tall i det hele tatt og ofte endte det med at det tallet jeg trodde jeg så, var et helt annet enn det de tre andre sa de så.

Plutselig gikk det opp for meg at alle fargeblindhetstestene jeg hadde tatt i løpet av hele livet mitt ikke var ment å skulle være så vanskelige som jeg trodde var meningen. I en alder av 21 år gikk det opp for meg at jeg ikke klarer å skille farger like godt fra hverandre som det brødene mine og fetteren min gjør. Det har fullstendig endret hvordan jeg ser på fargeblindhetstester og hvordan jeg oppfatter noen farger.

Jeg har alltid tatt for gitt at det var sånn det var meningen at det skulle være. Jeg er ikke fargeblind og har aldri hatt problemer med å kjenne igjen en farge, i hvert fall ikke om det har vært lyst nok. Om jeg tenker etter nå i ettertid, etter at jeg har lest en del om fargeblindhet, så stemmer det vel at det eneste, som har vært noe utenom det vanlige, er at mørkegrønne bilder har sett fullstendig svarte ut om det ikke har vært nok lys, men ellers har jeg alltid trodd at det bare var på grunn av lysmangel og at det var slik for alle.

Da jeg gikk inn i militæret fikk jeg to bilder forran meg, der jeg skulle fortelle hvilke tall jeg så. Det ene bildet var ikke vanskelig i det hele tatt og det andre brukte jeg ikke veldig lang tid på å se et tall, så det virket som jeg fikk testen godkjent. Jeg har aldri hatt følelsen av at det har vært noe som tilsa at jeg hadde problemer med fargesynet mitt. I fjor fant jeg ut at jeg har missforsått hvordan mange av disse fargeblindhetstestene faktisk fungerer. Som jeg nevnte, så jeg i blant tall som var et helt annet enn det som faktisk var det riktige. Jeg har funnet ut at folk med fargesynsproblemer ofte ser andre tall i stedet for det riktige tallet, mens jeg har trodd at så lenge jeg så et tall i et sånt bilde, så har jeg ikke hatt noen form for problemer med fargesynet mitt. Hele livet har jeg altså gått rundt og trodd at det første tallet jeg syntes jeg klarte å se, selv om testen var vanskelig, så hadde jeg et normalt og perfekt fargesyn. Det har jeg altså ikke.

Etter nærmere tester og undersøkelser, fant jeg etter hvert ut at jeg sliter med grønnsvakhet, også kjent som Deuteranomaly. Wikipedia har følgende å si om dette:

Deuteranomaly (most common - 6% of males, 0.4% of females): These individuals have a mutated form of the medium-wavelength (green) pigment. The medium-wavelength pigment is shifted towards the red end of the spectrum resulting in a reduction in sensitivity to the green area of the spectrum. Unlike protanomaly the intensity of colors is unchanged. This is the most common form of color blindness, making up about 6% of the male population. The deuteranomalous person is considered "green weak". For example, in the evening, dark green cars appear to be black to Deuteranomalous people. Similar to the protanomates, deuteranomates are poor at discriminating small differences in hues in the red, orange, yellow, green region of the spectrum. They make errors in the naming of hues in this region because the hues appear somewhat shifted towards red. One very important difference between deuteranomalous individuals and protanomalous individuals is deuteranomalous individuals do not have the loss of "brightness" problem.  

Jeg har alltid syntes at  de fleste fargeblindhetstester har vært veldig vanskelige. Noen av dem har vært lette, mens andre har vært ekstremt vanskelige og jeg har måtte bruke lengre tid på å klare å skille ut noe tall i det hele tatt, i en helt normal Ishihara fargeblindhetstest med prikker. Og i andre har jeg ikke klart å se noe annet en prikker over hode.

                              

Jeg klarer ofte å se at det er noen farger som skiller seg ut, og ikke helt er lik resten av prikkene, men de gir likevel ikke noen mening, fordi jeg ikke klarer å se nok av dem til å lage et tall eller et bilde ut av dem. Jo lengre jeg sitter med et slik bilde jo lengre kan jeg  prøve å kjenne igjen de prikkene som mest sannsynlig skal utgjøre et tall, men det hender også ofte at det ender opp med å bli feil tall jeg ser. I bildet ovenfor ser jeg for eksempel at det er noe rosa/rødaktig som skiller seg ut, men jeg må bruke lang tid på å klare å se om de danner noe mønster eller et tall. Selv om jeg vet hva svaret er, må jeg likevel bruke tid på å klare å se at prikkene danner akkurat det tallet jeg vet er riktig. Om du klarer å se det, så skal det riktige tallet over være 29.

                  
                                          [Klikk på bildene for større verson]

I disse bildet ser jeg at det er noen grønne prikker som skiller seg ut, og mest sannsynlig skal danne et tall, men jeg klarer ikke å finne tallene på bildene, selv om jeg vet hva svaret er. Om jeg bruker lang nok tid, klarer jeg å finne deler av tallet 10, på bildet til høyre om jeg studerer hvor det er grønt lenge nok, men det skiller seg ikke sterkt nok ut til at jeg lett klarer å se det. Om du ser det, så skal tallet 5 befinne seg i bildet til venstre og tallet 10 befinne seg til høyre.

                                   [Klikk på bildene for noe større verson]

Disse bildene er tester for å påvise om man sliter med å fange opp tre forskjellige farger. Jeg har i grunnen ingen problemer med å se tallet 56 i blått til venstre, tallet 37 i orange/rødt, selv om de er veldig svake (noe de mest sannsynlig er for alle), men i bildet til høyre ser jeg i grunnen ingen ting. Jeg kan svakt skimte at det igjen er noe grønnaktig som skiller seg ut i noen deler ut av bakgrunnen, men det er ikke sterkt nok til at jeg klarer å se noe tall eller at det henger sammen på noen måte. Og selv om jeg vet at tallet som skal være der er 49, klarer jeg fremdeles bare å se deler av det, fordi jeg ikke er sensitiv nok for grønnfargen.

For meg har fargen grønn alltid vært spesiell. Jeg har grønnaktige øyne og grønn har alltid vært yndlingsfargen min, eller en av yndlingsfargene mine. Må si det i grunnen er litt ironisk at jeg da sliter med grønnsvakhet, men en ting som er sikkert er at jeg aldri kommer til å tenke på samme måte igjen, i forhold til fargeblindhet og fargeblindhetstester. Deuteranomaly som jeg faller innenfor er visst vanligst hos menn og det antas at 6% av verdens menn har det. Noen mennesker går hele livet sitt uten å være klar over at de er mindre sensitive til noen farger. Jeg kunne vært en av disse menneskene.

Har du noen gang hatt en drøm som virket så virkelig, at du faktisk måtte stoppe opp og kjenne etter?

Om det er en ting jeg virkelig elsker, så er det å drømme. Tid betyr ikke lenger noe som helst, og de mest fantastiske ting kan skje! Jeg har likevel drømt noen drømmer, som har vært litt mer spesielle en andre, som også har lært meg litt om hvordan drømmer fungerer og hvordan jeg midt i en drøm, kan finne ut med sikkerhet om jeg drømmer eller ikke. Kanskje dette er noen triks du kan bruke i en av dine drømmer en gang også.

I de fleste drømmer har man veldig lite kontroll over hva som skjer rundt deg og omgivelsene. Ting er skiftende og man kan raskt bli dratt fra et sted til det neste, uten at det finnes noe som binder de forskjellige delene av drømmene sammen. Drømmer er ofte veldig kaotiske og man blir servert det som skjer. For eksempel får man plutselig ferdigheter man ikke har hatt tidligere, som at man plutselig kan fly eller hoppe ned fra høye bygninger uten å ta det minste skade. Som drømmer blir du som regel tildelt en god plass på første rad av en film, eller du blir bedt om å holde armer og ben innenfor vognen under hele ferden, rett før det bærer av sted.

Når vi vanligvis sovner vil vi komme inn i en søvntilstand, der vi får en alternativ bevissthet til den vi har når vi er i våken tilstand. REM-søvn er den fasen av søvnen der man gjerne drømmer mest, og det er den fasen av søvnen som  forbereder hjernen på at den snart skal våkne. Lucid dreams er en type drømmer, som ligger imellom våken tilstand og søvntilstand. Det har blitt vist at når man har lucid dreams, opperer deler av hjernen som om den skulle vært våken og drømmeren opplever både den drømmende tilstanden og den våkene tilstanden samtidig.

Jeg har hatt slike drømmer flere ganger og det er like spennende hver gang. Det øyeblikket det går opp for meg at jeg drømmer, er jeg ikke lenger bare en tilskuer, men jeg er hovedrollen der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil og plutselig er det jeg som har kontrollen. Som regel når jeg har funnet ut at jeg bare drømmer, har jeg kun hatt sekunder på meg før jeg våkner, fordi jeg har innsett at dette ikke er virkelig og jeg blir dermed dratt ut av drømmen og til en fullstendig våken tilstand. Jeg hadde for eksempel en fantastisk drøm en gang, der jeg hadde møtt en person jeg ikke kjente og i det øyeblikket det gikk opp for meg at jeg bare drømte, fortalte jeg at dette bare var en drøm og at jeg kom til å forsvinne om få sekunder. Få sekunder etter på våknet jeg.

Det som oftest får meg til å innse eller forstå at jeg drømmer, er når jeg møter på andre mennesker i drømmene mine og ser dem inn i ansiktet. Jeg har nemlig i flere drømmer møtt på personer uten ansikter. De har rett og slett helt flate fjes, omtrent sånn som utsillingsdukker uten ansikt. Den eneste forklaringen jeg har kommet frem til, for hvorfor det er slik, er at dette er personer jeg ikke kjenner eller har sett i den virkelige verden. De er med andre ord bare anonyme personligheter, på personer jeg ikke har sett før. Det kan også ha en dypere betydning, men de er i hvert fall personer jeg ikke kjenner.

Jeg hadde for eksempel en drøm en gang, der jeg møtte to jenter. Den ene hadde lyst hår og den andre var mørkhåret. Begge jentene var veldig attraktive, men kun den lyshårede jenta hadde et ansikt. Jeg kjente igjen hun med et ansiktet fra en jeg hadde sett i våken tilstand og som derfor var en person jeg drømte om. Jenta uten ansikt var altså en jente jeg ikke hadde sett før og jeg husker veldig godt at i drømmen, så hadde jeg følelsen av at den mørkhårede jenta var ei jente jeg kom til å møte, men at jeg bare ikke hadde møtt henne enda, og at hun derfor ikke hadde fått noe ansikt enda heller.

Andre ting som får meg til å forstå at det bare er en drøm, er når jeg løper i en drøm. Ofte når jeg må løpe fra noe eller noen, føles det ekstremt seig å bevege bena. Omtrent som å løpe igjennom vann. Den aller siste tingen er når jeg møter en person jeg ikke vet navnet på og spørr hva hun eller han heter. Når personen svarer, hører jeg at den sier noe, jeg klarer ikke å fange det opp som et navn. Omtrent som i virkeligheten når du ikke helt hørte hva personen som nettopp presenterte seg sa.

For ikke så lenge siden hadde jeg en drøm der jeg kan huske at jeg lå våken og så bort på en av dørene som er inn til soverommet der jeg sover, og helt plutselig fikk jeg følelsen av at det var noe som ikke stemte. Plutselig var det en dør i leiligheten min som jeg aldri hadde sett før og hele etasjen der jeg bor hadde forandret seg, så jeg bestemte meg for å gå ut av senga og gå bort og undersøke hva denne nye døra førte til. Da jeg kom bort til den merket jeg at dette var en dør mellom min del av huset og inn til et annet soverom, fordi jeg kunne høre at det var noen på den andre siden.

Jeg braste inn døra og fant en diger seng midt i et rom, med ei jente som lå og hørte på musikk. Vi var like sjokkerte over å se hverandre begge to og skjønte egentlig ikke helt hva som nettopp hadde skjedd. Jeg kom farende inn en dør på soverommet, som hun tydeligvis aldri brukte og den samme døra hadde jeg aldri sett en gang. Jeg kjente henne igjen som ei jente som hadde gått noen trinn under meg på barneskolen, så hun hadde et ansikt. Jeg hadde altså sett henne før, men jeg husker at jeg spurte henne hva hun het og det hun svarte ble bare babbel som jeg ikke klarte å få med meg. Jeg spurte én gang til for å ha en sjangse til å få med meg navnet hennes, men igjen ble det bare noe surr jeg ikke klarte å fange opp, så jeg ga opp og skjønte det ikke var meningen at jeg skulle få vite det.

Det er nok ikke så rart at jeg ikke fikk noe svar på hva hun het, for det er ikke helt slik det fungerer i drømmer. Om du ikke vet hva en person heter i virkeligheten eller ikke kan huske det lenger, vil du heller ikke få høre det i drømmen. For det du egentlig gjør, er at du spørr din egen hukommelse om hva hun heter, men om du ikke vet svaret på forhånd vil du heller ikke få noe svar. I og med at jeg husker ansiktet hennes så godt som jeg gjør har jeg klart å finne henne igjen via Facebook og fått bekreftet at det må ha vært henne. Hun heter visst Benedikte.

Vi gikk sammen ut av huset, gjennom en undergang med vannrør over alt og endte opp i en liten landsby, jeg aldri har sett før. Jeg begynte å bli mer og mer bevisst på at dette bare var en drøm og da jeg stod ute på torget ved noen boder gikk det fullstendig opp for meg at dette bare var drøm. Det første jeg tenkte var at jeg måtte utnytte det umiddelbart, for det er ingen ting som er mer spennende enn å utforske din egen drøm, nå som du endelig har fått kontrollen! Det første jeg gjorde var at jeg løp bort til en gammel dame og spurte henne hvilken dato og hvilket år det var, så jeg kunne få med meg flest mulig detaljer før jeg våknet. Jeg klarte ikke å registrere hvilken dato hun sa, men året var visst 1969.

Jeg lette også etter noe forklaringer på ting i drømmen, om de gjerne hadde noe symbolsk betydning, og fant dette:

The Wise Old Woman or Man will appear as a figure of authority; representing a superior insight and higher state of consciusness.

Kanskje det var grunnen til at det var en gammel dame jeg gikk bort  til og spurte, og ikke hvem som helst? Vel, jeg er ikke sikker. Jeg får spørre henne neste gang jeg møter henne...

Har du noen gang hatt et så forferdelig øyeblikk i livet ditt, der du umiddelbart skjønner at hele din verden, en vakker dag, kommer til å bli fullstendig forandret? Det aller verste øyeblikk i mitt liv, fikk jeg da jeg var liten...

Da jeg var liten, visste jeg at de eldste barne i barneparken, alltid endte opp med å måtte slutte, fordi de ble for gamle og begynte på det som het skolen. Det virket i grunnen helt greit, for det var sånn ting måtte være. Man gikk fra noe og begynte på noe nytt. Andre barn hadde gjort det før meg og andre barn kom til å gjøre det etter meg. Som mindre hadde jeg også vært med på å flytte, så jeg visste hvordan det var å bo et sted, og så flytte med familien sin og så bo et helt annet sted. Det var igrunnen ikke traumatisk på noen som helst måte, etter hva jeg kan huske.

Da det endelig var min tur til å ta steget videre og begynne på barneskolen, en gang jeg var 5 år gammel eller noe, var det jeg som var blitt for gammel til å gå i barnehage. Det var i grunnen ganske skummelt å skulle begynne på skolen, fordi vi fikk høre at vi skulle lære å regne og skrive. Ting var liksom litt mer alvorlig når man begynte på skolen. Man fikk lekser man skulle gjøre hjemme og selve skolen var et mye større område enn det en liten barnehage var. Det var mange flere barn og alderen sprikte i mye større grad også. Det var kanskje litt skremmende i starten, men jeg fant nye lekeapparater og tenkte at det skulle nok gå seg til likevel.

Det verste øyeblikket i livet mitt, jeg kan komme på, kom først da vi var på omvisning i gymsalen. Vi fikk en rundtur i bygget og ble vist gymsalen og garderobene. Alt virket i grunnen helt greit. Vi fikk høre at dette var en del av det å gå på skolen og når man bare fikk vendt seg til det, så var det i grunnen helt greit. Det aller verste øyeblikket jeg har opplevd, kom først da døra til guttedusjen ble åpnet og vi ble fortalt at her var det også dusjer som vi etter hvert skulle begynne å ta i bruk.

I det øyeblikket raste hele verden sammen. Jeg fikk vite at jeg en dag skulle inn i et dårlig opplyst rom fylt med fellesdusjer. Der skulle jeg stå naken sammen med en hel haug andre gutter og vaske meg. Jeg hadde aldri sett noen kontrakt som fortalte at dette var hva fremtiden bringte meg! Og om jeg noen gang har gjort det, så hadde jeg i hvert fall ikke signert den!

Det som skjedde i det øyeblikket var at jeg fant ut at jeg ikke kom til å være et barn for alltid. Det var slik det gikk opp for meg. Det var som et hardt slag midt i magen et sted, der pusten forlater deg fullstendig. Tanken slo over meg, og jeg hadde nettopp blitt fortalt at jeg ikke kom til å være et barn for alltid. Hele min verden ble knust og jeg var helt fra meg den kvelden. Jeg kan huske at jeg gråt og gråt. Det tok lang tid før jeg sovnet.

Min oppfattelse av verden var fullstendig endret og jeg visste at det ville komme en tid, der det ikke var annet å gjøre enn å bite tennene sammen, gå inn i den guttedusjen og dusje, som jeg aldri hadde dusjet før! Nå gikk det imidlertid senere opp for meg at vi ikke skulle begynne å bruke de dusjene med en gang vi begynte på skolen, men heller etter at det hadde gått et par år, og da var det ganske greit.Men det største sjokket var likevel, at for en liten tid trodde jeg min barndom for alltid ville være over, så fort jeg begynte på skolen.

Hadde jeg i dag, kunne reist tilbake i tid, for å treffe meg selv, ville jeg fortalt at det var ingen ting å frykte over hode. Barndommen min ville så absolutt ikke være over likevel. Jeg ville nemlig finne ut at noen av de morsomste øyeblikkene på barneskolen ville foregå i akkurat denne garderoben, men det får være historier til en annen anledning...

Aldri ta ting for gitt, din oppfattelse av noe kan endre seg veldig om du bare blir kjent med det.

Etter mer enn 22 år med innsamling av informasjon og fakta, kan jeg nå legge frem og si at dette er sannheter vi ikke lengere trenger å stille spørsmålstegn ved. Siden de fleste av disse sannhetene i dag blir godtatt som "sanne", føler det er på sin plass å summere opp noen av de viktigste og mest kjente:

- På film vil en bil utelukkende eksplodere om den kjører inn i noe eller blir skutt på av skytevåpen. Dette gjelder også vanlig håndpistol.

- Helten i en film vil aldri omkomme når han blir truffet av kuleskudd. Dette gjelder også maskingeværskudd som dekker store deler av kroppen og mageregion. De slemme kan derimot bli slått ut for godt, om de så bare får et enkelt skudd i foten.

- Det er blitt bevist at en kilo jern veier nøyaktig like mye som en kilo fjær. Dette er også blitt bevist med vitenskaplige metoder, selv om det finnes mange der ute som fremdeles vil tro at en kilo jern veier mer enn en kilo fjær. Massen er kanskje den samme for det som skal måles, men dette gjelder ikke for volumet.

- Skal du ut på reise eller et lenger besøk, vil du alltid ende opp med å glemme minst én gjenstand. Det trenger ikke være den samme tingen hver gang, men det er alltid noe du har bruk for.

- Legger man et par sokker i en vaskemaskin, vil en av sokkene alltid bli borte på sporløst vis, etter at den er ferdig og fullstendig tømt.

PS: det er enda ikke funnet ut hvor  de forsvunnende sokkene tar veien.

- Det finnes ingen grenser for hvor dum en person kan være og likevel være stemplet som "normal" av samfunnet. Disse menneskene ser på seg selv som helt normale eller til og med temmelig smarte. Det som kanskje er det mest utrolige er hvordan disse genene har overlevd og ikke dødd ut igjennom evolusjon.

PS: Nærmere etterforskning kreves.

- Mister du en brødskive på gulvet, havner siden med smøret eller pålegget alltid ned.

- Den vondeste gjenstanden i verden, å tråkke på, som man kjenner til, er en lego kloss.

- Alle forsøk som noen gang har blitt gjort i fobindelse med menneskelig flygning, uten noen form for hjelpemidler, har resultert i fall. Gravitasjonskreftene er sterkere enn den menneskelige vilje.

PS: Fremdeles under testing verden over, ingen gjennombrudd så langt.

-  Alt du legger fra deg av mat på en strand vil bli spist opp av måker eller barn i alderen 1-3 år, så ikke hver redd for å legge igjen matrester nær havet.

- Glemmer du gjenstander av verdi på et offentlig sted, vil de være borte neste dag, og det vil være umulig å oppspore dem opp igjen.

- Veien frem og tilbake er faktisk nøyaktig like lange, men det forutsetter at du velger samme rute begge veier. 

- Mister du en nål i gulvet, vil den slutte å eksistere i det den treffer gulvoverflaten. Du kan høre at den treffer, men den vil for alltid være borte etter det.

- Et glass er halvtom om det er innenfor en prossess, der glasset er i ferd med å tømmes. Om glasset derimot er i ferd med å bli fylt opp, vil det være halvfult. Et glass kan IKKE defineres ut fra en av disse tilstandene uten at det først presiseres om det er i ferd med å fylles opp eller tømmes. Den siste handlingen som blir utført er den gjeldende prossessen den er i.

- Vitenskap og forskning har vist at egget kom lenge før høna kom. Egget kom allerede for mange millioner år siden, og på denne tiden fantes det ingen høner med fjær, slik vi kjenner dem i dag. Angående spørsmålet: "Hvem kom først, høna eller egget?" Faller alt i bunn  og grunn ned på om man støtter evolusjonsteorien og sannheten, eller om man blindt lytter til historier, fortellinger og tror at Gud skapte alle dyrene slik de er i dag, fullstendig ferdige.

Dette var om mulig noe oppklarende og kanskje til hjelp for de av dere som leter etter "sannheter" her i livet. Dette er kun en liste over usikkerheter som har vært under diskusjon i  lang tid, ting som ikke kan forklares og en rekke andre ting som har blitt bevist etter nøye undersøkelser og gjentatte forsøk. Det er enda ikke blitt bevist hva som er årsaken til at noen av disse tingene vil skje, men vi er i dag ganske sikre på at de vil skje.

♪ I know what your thinking: What's Barney been drinking? That girl was smokin' hot!
Yes I could have nailed her, but there's one thing she is not! ♪ - Barney Stinson

Jepp, du har tippet helt rett. Eller så har du ikke tippet i det hele tatt, men da skal du også få lov til å slippe... Det handler om dressen. Ikke bare dressen nei, men selve dressen!

Det gikk opp for meg at jeg ønsket meg en ny dress i det jeg fant igjen sangen Nothing Suits Me Like a Suite, fra TV-serien How I Met Your Mother.  Greit nok at jeg allerde trengte en ny dress, i og med at den gamle dressen i grunnen ikke lenger passet. Men jeg gikk vel rundt en stund og tenkte at, joda, det var vel sant nok snart på tide og bytte ut den gamle dressen. Det største problemet med den gamle dressen var buksedel som ikke lenger var passende rundt livet og at ermene på den var i korteste laget. Ved nød kunne jeg klare å få knappen igjen, men det var ikke sjangs i havet at jeg kunne spise en bedre middag med tilbehør og  i hvert fall ikke en dessert, i den dressen! Løsningen? Ny dress, så klart!

Når jeg sier at det er snakk om selve dressen, mener jeg selvsagt dressen du stiller opp i når du skal være vanvittig velkledd! Det er ingen ting som oser stil mer enn en dress med skjorte og slips. Når du endelig har fått på deg vidunderet av et klesplagg og kommer til det øyeblikket der du strammer inn slipset i halsen, vil selvtilliten til en hver ung herre stige av seg selv. Og det er ingen hemmelighet at damer har en svakhet for menn i dress og uniform. Men det er jo heller ikke så sjokkerende når du tenker etter. Det er ingen ting som kler menn mer enn en dress!

Om det er noe som er usikkert her, er det bare å spørre Barney Stinson fra TV-serien How I Met Your Mother, hva han mener om dressen sine. Han velger dressene sine fremmfor undelig rikdom, evig ungdom, en million damer og verdensfred. For ham er dressen hans, en "wingman" han kan ha på seg. Og det skal jo ikke være noen tvil om at Barney Stinson er ganske Awesome! Som han pleier å si: "Suite up!"

"Suites are full of joy. They're the sartorial equilent of a baby's smile." - Barney Stinson