Når den sterkeste taper - en kort historie

Jeg har lyst til å dele en kort, personlig historie, fra en opplevelse jeg hadde da jeg gikk på rektruttskolen. Den handler om styrke og ydmykhet.

Det var den beryktede helvettesuka på rekruttskolen, og dagens store utfordring var gjørmeløypa. Troppen var delt inn i lag på omkring fem personer, og det var en nokså kald oktoberdag på Vestlandet, nærmere bestemt Madla militærleir utenfor Stavanger. Selve løypa var lang, utfordrende, gjørmette og kald. Min instilling før start, var at jeg skulle ta dette som en spennende utfordring, for å skulle kunne teste meg selv, og se hva jeg var i stand til.
 

Hele løypa gikk veldig fint, og vi fikk kjørt oss godt alle sammen, i de varierende gradene vi hadde av styrke. Selv hadde jeg klart å spare mange krefter, og hadde i grunnen ingen problemer med å komme meg helskinnet igjennom løypa. Jeg husker jeg var stolt og fornøyd med hele opplevelsen, og da vi endelig nærmet oss måstreken, eller med andre ord sersjanten vår som stod klar med vannslange, tenkte jeg at jeg skulle sprinte det siste stykket, kun for å bruke opp det siste jeg hadde igjen av krefter og gjøre meg selv fullstendig fornøyd med egen innsats. Jeg prøvde å ta ledelsen og drive laget enda raskere fremover, for jeg hadde mer å gi...

Jeg husker de siste 10-20 meterne frem til sersjanten, og tankene om å skulle bli hyllet for god innsats, for deretter å skulle få bli første person på laget til å få vasket av seg. Likevel viste det seg at jeg tok fullstendig feil. Ordene som møtte meg var noe helt annet enn hva jeg hadde forberedt meg på:

"Hvor er resten av laget ditt, Palm?!"

En sur sersjant, var ikke det jeg trodde skulle ta meg imot, da jeg viste det lille ekstra styrke jeg hadde rett før målstreken. Det som heller skjedde var at det umiddelbart "gikk opp et lys for meg". Tanker strømmet på, for å bekrefte min forståelse rundt min egen feilaktighet. Hvordan kunne jeg virkelig fortjene heder og ære, i en lagaktivitet, når jeg hadde løpt fra de andre? Umiddelbart etter å ha hørt disse ordene snudde jeg og løp tilbake mot laget mitt. Da jeg løp mot de to neste som kom etter meg, så jeg forvirringen var stor. Den ble heller ikke noe mindre da jeg passerte dem og løp helt bak, til ei vi hadde med oss på laget, som hang litt bak resten og var den mest utslitte. Jeg hadde løpt dit det var mest behov for mer krefter. Denne gangen handlet det ikke lenger om meg.

Da hele laget endelig kom inn i mål, kom jeg inn blant de to siste. Følelsen av å komme i mål den siste gangen, var likevel bedre enn da jeg løp mot målstreken den første gangen. Jeg hadde kanskje ikke sprintet mot mål, fordi at jeg hadde mer å gi, men jeg hadde brukt energi og krefter på noen som trengte det mer enn meg. Slik hadde jeg indirekte vært med på å bære mer enn bare meg selv, ikke bare igjennom løpet, men helt til siste slutt.

Jeg følte meg faktisk enda sterkere, men viktigst av alt: jeg følte meg ydmyk.

- Remembering immortality -

Immortality is not gained thru wishful thinking. This leads to blind faith. Immortality is gained by surrendering to the great flow of the all-that-is. The immortal spirit of eternal growth and self inspiration. Death is just an other moment, containing change. Change is the only true constant. In the eternal flow of the moment, lies the key to wisdom, freedom and higher expression.

The Mind can wander. The Soul can begin it's journey when it's ready, but The Spirit...
The Spirit is always at home.

 

                      

- Away from Home, away from You -

Being so far away from Home, my heart is already waiting for you, at the border of heaven, for you to return home with me. Being away from You, in physical form, offers me the last hint of suffering between me and the eternal One. Between now and eternity, only time keeps us apart, but since I am forever rooted in the eternal One, I will follow my heart back to you, time and time again. We have met countless times in eternity behind us, and I will keep my promise, to always find my way back to you, after we have parted ... in all eternity to come.

 

                     



[Infinity Within]

Hva om jeg fortalte deg, at du ikke er det du kanskje ser deg selv som. Du er så utrolig mye mer... ville du trodd meg? Jeg har lyst til å fortelle deg om flere dimensjoner enn de mange kanskje er klar over, bevissthetens evighet, den uendelige skaperen og minne om at dypt inne i oss alle sammen ... så er vi EN.

De siste par årene har jeg drevet med en personlig søken. En søken etter forståelse og kunnskap om alt som finnes. Jeg har lett etter sannheter, i et hav av teorier og beskrivelser. Jeg har studert universet og dets innhold. Jeg har studert bevissthet, dens vekst og etter hvert hva det vil si å dø. For kunne tilnærme meg en sannhet, om "hva det vil si å dø", har jeg måtte ta meg selv i bruk, som et instrument, for å oppnå en høyere forståelse av hva liv og død faktisk innebærer. Hva jeg har tatt i bruk av andre hjelpe midler? Absolutt alt. Absolutt alt jeg har klart å komme over av informasjon og andres innsikt, i forhold til vitenskap, metafysikk, filosofi og de siste årene også informasjon fra spirituelle kilder, for å klarere skille mellom sannheter og illusjoner.

Med dette innlegget ønsker jeg kun å peke i visse retninger, der det finnes en del informasjon, som du kan dra nytte av i ditt eget liv på en eller annen måte. Jeg har lyst til å hjelpe deg med å finne ut hvor du kanskje befinner deg, i din egen vekstprosess av bevissthet, gi deg litt mat for tankene dine, nye konsepter, ting du kan reflektere over, eller annet du kan bruke i din egen meditasjon om du driver med slikt. Nå er det ekstremt mye informasjon jeg prøver å presse ned på et så lite som mulig innlegg, fordi jeg ikke har noe ønske om å skulle skrive noen bok eller noe mer omfattende verk rundt disse temaene. All informasjonen finnes allerede der ute, ett eller annet sted, på en eller annen måte. Det finnes mange forfattere som belyser forskjellige temaer og går mye dypere inn på flere av temaene, enn det jeg gjør. Så dette er mest et ønske om å kanskje skulle gjøre noen interesserte/nysgjerrige. Skulle jeg lykkes, er du hjertelig velkommen til å slå av en prat om vitenskap, filosofi, metafysikk eller spiritualitet. Noe av informasjonen har jeg fått via skole og universitet, annet har jeg studert på egenhånd, via internett og annet materiale jeg har kommet over. Det meste av dette er likevel basert på personlige erfaringer, refleksjoner og opplevelser.

Jeg kommer til å komme med en god del påstander og mye informasjon, (mye som er videreføringer fra andre) som kan virke nytt og fremmed, eller bare sett fra et nytt spesielt perspektiv. Så om du noe sted føler at informasjonen provoserer, utfordrer, eller ikke resonnerer med din egen tro, dine tanker, eller måten du forstår verden og universet på, så kan det godt hende denne informasjonen ikke er ment for akkurat deg. Kanskje finner du noe interessant her, kanskje er det mye som virker fjernt, fremmed eller rett og slett ubegripelig. Det er ganske viktig at du klarer å ta til deg de tingene jeg skal dele med et åpent sinn. Jeg vil ikke at du skal sluke noe som helst av dette rått. KUN ta det som informasjon, og heller ta disse tingene til deg, om det på en eller annen måte gir deg noe du har nytte av. Om du trives med din egen måte å forstå verden på, så håper jeg den tjener deg godt i livet, uansett hvilke grunnverdier den bygger på. Jeg ønsker kun å dele noe av den innsikten, de filosofiene jeg har tilegnet meg, og ellers prøve å beskrive et par av de dypere dimensjonene som finnes rundt oss alle sammen, akkurat her og nå. Vi vet alle at dette livet bare er midlertidig, og vi må alle sammen gå igjennom det selv. Selv om vi alle sammen skal dø alene, er vi heldigvis ikke alene om å skulle dø. Om du noen gang skulle spurt meg, om det finnes et liv etter døden, ville jeg ikke bare sagt at jeg tror ... jeg vet at det finnes forskjellige tilstander etter døden.


Jeg skal prøve å gå dypere inn i virkeligheten vår, og fortelle om et par indre dimensjoner som ligger i oss alle. Jeg skal prøve å gjøre dette til lett lesestoff for de fleste, men dette også fort bli tørt og vel vitenskapelig for noen. For andre igjen, kan det hende at det er akkurat det som hjelper for å kunne sammenlikne "nivåer" av utvikling i universet, med de mer vitenskaplige "godkjente" modellene og teoriene vi har i dag. Mye av informasjonen jeg skal gå inn på, kan sees og forstås objektivt og subjektivt. Ha begge metodene i bakhodet, når du leser dette. Den objektive måten å forstå alt sammen på, kan gjerne sammenliknes med måten vitenskapen studerer universet, og ingen ting som vitenskapen har bekreftet så langt er feil eller gal ... den er heller bare veldig ukomplett. Den subjektive metoden, kan sammenliknes mer med den "spirituelle" måten å studere universet på, men bygger også på de vitenskapelige metodene vi har i dag. Begge er to forskjellige grener av det samme treet, og gir innsikt, viten og forståelse. Jeg kommer til å ta for meg en del av dimensjonene som befinner seg rundt oss akkurat her og nå, og om jeg får det til, skal jeg guide deg inn i døden og enda lenger ... om du er nysgjerrig nok! Det jeg ønsker å dele med deg, er i bunn og grunn en dypere forståelse av lys, kjærlighet og den evige forbindelsen mellom disse to. Ved å formidle informasjon på denne måten, kan det hende det er flere som vil forstå seg selv dypere og på den måten nå nivåer av seg selv, som leger gamle sår eller hjelper dem inn på nye veier og bedre veier i livet.

Jeg legger ved et par bilder i innlegget, som du kan studere, for å få en oversikt over hvilke nivåer jeg snakker om underveis. (Disse skissene er det ikke jeg som har laget selv) Jeg kommer til å sammenlikne noen av de forskjellige nivåer av bevissthet og belyse hvilke "utfordringer" de møter på de forskjellige trinnene av sin egen vekst og hva som kjennetegner dem, når de befinner seg i de forskjellige dimensjonene. Her kunne jeg skrevet fullstendige innlegg for hvert nivå, men det får bli kun en rask introduksjon og et raskt overblikk over "innhold". Jeg skal begynne med den dimensjonen vi befinner oss i: Den fysiske, materielle virkeligheten vi befinner oss i. Herfra kommer jeg til å inkludere høyere nivåer av bevissthet gradvis. Det er bare én viktig ting jeg må fortelle deg, før vi fortsetter: Vi lever ikke som mennesker for alltid. Vi lever kun som et menneske i denne verdenen, her vi er samlet og kan gå rundt, i en kjemisk-/biologisk kropp...så lenge det er liv i kroppene våre vel og merke. Egentlig er vi essensen av kroppene våre: Egentlig er vi ren bevissthet, i et EVIG utviklingssystem.

"There is no matter.. as such. All matter originates and exists only by virtue of a force wich brings the particle of an atom to vibration and holds this most minute solar system of the atom together. We must assume behind this force the existence of a conscios and intelligent mind." - Max Planck (1858 - 1947), theoretical physicist, who originated quantum theory

DU er den kraften som Max Planck refererer til. La meg videre få presentere de syv forskjellige verdenene, nivåene eller planene bevissthet kan befinne seg i, og går igjennom. Jeg kommer kun til å ta for meg til og med den 5. dimensjonen, i løpet av dette innlegget. Jeg kommer ikke til å gå grundig inn på de høyere "tilstandene", som eksisterer som mulige potensiale i oss alle sammen, fordi det blir mye å ta for seg, og fordi det ikke er lett å begynne å beskrive de høyere evighetene som finnes. I bildet under, er de tre nederste nivåene av bevissthet slått sammen for å illustrere det fysiske universet slik vi alle kjenner det. (Leses fra bunnen og oppover, 1 til 7):


7. Divine plane / Eternal Plane                                                 (12. dimension)
6. Monadic plane / Cosmic Plane                                            (6. -11. dimension)
5. Spiritual plane / Etheric Plane                                              (5. dimension)      
4. Intuitional plane / The Buddhic plane / Astral plane                (4. dimension)
3. Mental plane                                                                      (3. dimension)
2. Emotional plane                                                                      
1. Physical plane


                    



Som du ser, er det allerede flere av disse nivåene, i lista, som er velkjente, og som vi alle har en forståelse av, på ett eller annet nivå. Det fysiske, emosjonelle og det mentale (Disse tre aspektene av bevissthet er det vi opplever som den 3. Dimensjonen, og utgjør den fysiske virkeligheten vår), er noe vi alle kjenner svært godt til. Det intuitive planet (4. Dimensjon) og det å følge sin egen intuisjon er det også veldig mange som er bevisst i seg selv og lever med til daglig. Det er er her det største skillet mellom dagens mennesker ligger. En veldig stor del lever fra det mentale planet, mens et veldig stort skille foregår i vår levetid akkurat nå, der flere av individene på denne kloden vil begynne å skifte perspektivet sitt, og se seg selv, ifra fra det intuitive planet. Det snakkes om en "oppvåkning". En viktig ting å merke seg, er at overgangene mellom de forskjellige dimensjonene er veldig "flytende", men merkbar om du er i stand til å forstå, se eller føle dem. Noen ganger må man ha kommet seg et sted i sin egen utvikling, for å kunne se tilbake og forstå hvor det er man har vært. Jeg har satt en skillestrek mellom 4. og 5. plan. Denne streken kommer jeg tilbake til senere i innlegget mitt. Smør deg med tålmodighet! Den andre tingen det kan lønne seg å ha i bakhodet, for å forstå denne "veksten" bevissthet går igjennom, er å se på det hele som et treningsprogram for bevissthet, for å kunne sette seg selv fri. Det er få ting som betyr mer for oss, enn vår egen frihet og fred. Før vi virkelig kan bli satt fri, er det en god del ting vi må lære oss først, men hvem er det vi egentlig lærer av?

I bunn og grunn, så lærer vi av oss selv. Vi kan også si at vi lærer av universet eller Gud, men i bunn og grunn er det ingen andre som faktisk kan lære oss noe som helst! Andre kan kun vise deg hvordan noe gjøres, så må vi alle sammen selv gå igjennom prosessen med å gjengi eller gjenta det som ble vist. Slik er det vi lærer. Vi har da blitt opplært/inspirert til å gjøre noe nytt. Alt vi har lært oss så langt i livet, har vi lært ved at vi så på andre eller ble instruert i hvordan vi  skulle gjøre det. Slik har vi lært oss selv, IGJENNOM andre. På denne måten er foreldrelærerementorer eller forbilder kun katalysatorer eller igangsettere, for å fremme vår egen vekst og læring. De starter prosesser i oss, som gjør at du har lyst til å være flink, du har lyst til å lære mer, eller du har lyst til å bli mer som en av disse personene. Slik strekker vi oss og utvikler oss. Vi lar oss selv, kort sagt, inspirere til å bli noe mer.

La meg nå fortsette med å si litt mer om hva som befinner seg av informasjon i de forskjellige nivåene og hva det er vi trenger å lære, før vi kan begynne å ta inn mer bevissthet fra høyere nivåer. Jeg kan for eksempel starte med det Emosjonelle nivået av bevissthet. Dette kjenner vi alle sammen veldig godt til, og det er her de fleste dyr befinner seg. De fleste dyrene vi har på jorden i dag, holder på med å "lære" om hva det vil si å vokse. Hva det vil si å føle forskjellige følelser og hva de lærer av disse følelsene. Lite mat kan gi dem følelser som er uønsket, og mye mat gir gevinst. Ganske simpelt, men det handler altså om forskjellige former for sin egen vekst og velvære. (Du kan forestille deg denne bevisstheten ved å tegne en prikk (origo), og så tegne to piler ut fra sentrum, der den ene peker fremover og den andre bakover. Pilen fremover sees som vekst, og pilen bakover, sees som en mindre ønsket tilstand eller tilbakegang)  Når det kommer til oss mennesker, så kan vi se igjen mye av dette nivået av bevissthet hos spedbarn og små barn som er under utvikling. Menneskers hjerner er mer anlagt for å utvikle komplekse mentale ferdigheter, så spedbarn går rask igjennom de forskjellige følelsene og lærer om dem i svært ung alder, for å kunne begynne på prosessen med å utvikle sinnet sitt og de høyere mentale ferdighetene som vi er i stand til. De "smarteste" dyrene vi har på kloden lever også med en bevissthet, der de holder til på det mentale planet av bevissthet.


3-dimensjonal bevissthet

3-dimensjonal bevissthet, De aller fleste av oss har vel lært at de tre dimensjonene vi kjenner best til er høyde, lengde, bredde, og at dette utgjør den 3-dimensjonale kuben. Det mentale planet kan sammenliknes med denne modellen for bevissthet, og handler mye om å skape en personlig identitet og utvikle sine mentale egenskaper, for å fremme seg selv som individ eller fremme den gruppen man tilhører/støtter. Det vi kaller et Ego kommer inn her på dette planet. Det er her vi som bevissthet begynner å skape konsepter om virkeligheten rundt oss. Vi begynner å skille mellom rett og galt. Vi begynner å dømme det vi liker, fra det vi ikke liker. Egoene våre er identiteter vi bygger rundt oss selv, for å kunne spille forskjellige "roller" i livene våre, eller for å ha tilhørighet til forskjellige grupper. Dette planet dreier seg om selvbevissthet, og er her vi lærer om å være et individ som IKKE er som de andre individene vi møter på. Vi er født inn i en kropp, og utvikler et sinn ut ifra alt som skjer oss fra vi blir født og videre i livet. Altså vil INGEN være helt like. Denne splittelsen gjør vi oss i mellom, ved å se forskjeller og uenigheter og ha mye av fokuset der. Den 3. dimensjonen er den dimensjonen der vi har det kjente Space/Time Kontinuumet, som virkelighetsmodell. Vi befinner oss i en dimensjon, der bevissthet opplever uendelig med rom i alle retninger, kan bevege seg fritt rundt, men er bundet av en tydelig begrensning: tid. Vi lærer om sinn, andres sinn, gruppesinn og om man begynner å strekke bevisstheten sin, kan man begynne å forstå uendelig sinn. Når vi kommer til essensen av sinnet vårt, åpner vi opp bevisstheten vår for et nytt nivå i utviklingsprosessen vår. Vi beveger oss mer inn i det metafysiske.


Sinnet og selvbevissthet er noe som i stor grad er produkter av kroppen og er i stor grad er betinget av det fysiske. Sinnet er et produkt av de fysiske kroppene våre og alle følelsene vi har opplevd igjennom den, og opplevelsen av at vi er separert fra helheten. Vi vet alle at kroppen skal dø, og mange ser derfor sinnet og selvbevisstheten sin (det de identifiserer seg selv som), som et produkt av kroppen og hjernen, og alle som "lever fra sinnet sitt" leve derfor med en bevisst/ubevisst frykt for det vi kaller "døden". Sinnet kan "se sin egen død, lenger frem i tid", som noe den vet kommer, men den klarer ikke å se når den kommer til å inntreffe. Derfor lever mange med en bevissthet som har "ekstremt dårlig tid", fordi den ikke vil leve evig. En bevissthet som hele tiden må prøve å få skaffet seg "mer", og hele tiden sørge for at den har det siste, nyeste og beste. "Survival of the fittest" er en god måte å beskrive "mottoet" til sinnet på. Sinnet er faktisk et problem for oss alle sammen, "bare ikke for sinnet selv". Derfor snakker alle dypere veiledere og spirituelle guider i dag om at det er en veldig god egenskap å distansere seg fra sitt eget sinn. Ikke droppe det ut, men lære seg til å ikke la sinnet styre livene våre, men å lære seg å styret sinnet sitt, for et bedre liv. Roten til ALLE problemer ligger i sinnet, men her skal det også nevnes at alle løsningene ligger i sinnet de også! Så alle sinn skaper sine egne problemer, men er i stand til å løse dem også. Dette henger i veldig stor grad sammen med at alle sinn skiller ting ifra hverandre og skaper en falsk dualitet, for å "rømme" ifra det som er uønsket å konfrontere. "Ved roten av alle problemer, finnes også løsningen."

 

4-dimensjonal bevissthet

Når man "stiger" til 4-dimensjonal bevissthet, så er det eneste som endrer seg, perspektivet du har ut på verden og hvilke temaer/filosofier/tankeganger du bearbeider, lever etter, eller ser verden med. Sagt på en annen måte: "Fra hvilket perspektiv bevisstheten din kommer ifra."  I motsetning til den 3dimensjonen, kan den 4. dimensjonen sees på som "den andre siden" av den 3-dimensjonale virkeligheten. Om det 3-dimensjonale planet er den ytre, fysiske verdenen, så er det 4-dimensjonale planet, den indre metafysiske verdenen. I stedet for Space/Time, som i den fysiske verdenen (Vår hverdagslige våkne tilstand), så har vi Time/Space. En dimensjon som ikke er bundet av tid, men du kan ikke lenger bevege deg på samme måten, som du kan i den fysiske verdenen. (Det er denne tilstanden vi går inn i, i mellom liv.) Vi har alle vært i denne tilstanden mange ganger allerede, og det er dette planet du beveger deg inn i, hver gang du drømmer! Selv om du har uendelig med frihet i drømmene dine, så ligger du "egentlig" bare på det stedet der du sovnet. Så i "virkeligheten" beveger du deg ikke noe sted i det hele tatt kan vi si. På denne måten kan du se det som at uansett hvor du er i verden, så vil vi for evig og alltid være "her". Altså der du er akkurat for vi har alle sammen hvert vårt "personlige her". Dette stedet sees ofte på som "hjertesenteret" vårt. Det er den indre verden, der vi føler/observerer energiene og verden som foregår "der ute". Når vi begynner å se vår egen bevissthet, alt vi gjør og alt andre gjør, fra dette stedet i oss selv, vil vi i mye større grad være i stand til å observere det problemskapende sinnet, og dermed også være bevisst hvilke tiltak som må til for å forandre oss, og kunne fortsette vår utvikling.

Nå begynner vi å snakke mer om det indre sentrumet vi alle sammen opplever at vi er/har. Du kan absolutt ikke være noen andre steder. Du kan selvfølgelig flytte deg, men da flytter du bare deg selv i forhold til space/time rundt deg, altså i den fysiske, 3-dimensjonale verdenen. Det er slik vi kan si at vi alle sammen lever i "vårt eget personlige univers, med oss selv i sentrum". Når du derimot er i den metafysiske underliggende verdenen er ikke lenger "lovene" slik som de er i den 3-dimensjonale verdenen vi er vant til å oppleve. F.eks. begynner enkelt individers virkeligheter å variere. I drømmene våre er ikke lenger tid like konstant. Rom og tid er fullstendig flytende og man kan forflytte seg fra et "drømmebilde til et annet", uten at vi er direkte klar over hva som har skjedd innimellom. Underbevisstheten din vil fortsette å skape, selv om den nå har gått inn i en annen tilstand. Som vi alle vet, i drømmer kan frykter, underbevisste tilstander og mye annet skje. Det er veldig få ting som er "umulig" i drømmer. Jeg er sikker på at vi alle kan komme med mange personlige eksempler på dette. Blant annet Lucid Dreaming, som jeg har skrevet om tidligere, er et av de tydeligste eksemplene på hvordan vi kan plutselig bli ekstremt bevisste mitt i en drøm, som ellers hadde liten betydning for tilstanden vi opplevde oss selv i. Om du nå et øyeblikk tenker etter, og sammenlikner det øye vi ser den fysiske verden med, og det øye vi ser drømmene våre med. Vi VET jo at det er oss i begge tilfellene, som opplever og ser disse forskjellige "verdenene". Vi vet alle sammen at det er vi selv, som genererer drømmene våre, og vi ser gjerne for oss, at i "virkeligheten" er det kun hver enkelt en av oss, som egentlig befinner seg i drømmen. Altså den som opplever drømmen. Men siden vi vet at det er våre personlige drømmer vi opplever, har du noen gang stilt deg selv spørsmålet, om hvem det er som tenner lyset hver morgen du våkner opp fra en drøm? Hvem/hva det er som faktisk generer den fysiske virkeligheten uten for oss?

Et annet viktig aspekt ved denne "indre dimensjonene", som vi lettere kan kalle den 4. dimensjonene av bevissthet, er at du her frigjør deg fra "sinnets fangenskap", i forhold til tid. Du ser at perspektivet du har ut på verden oppleves bedre ved å leve i øyeblikket, også kjent som "nuet". Når du ser at den høyere friheten din finnes "her og nå", vil du lettere kunne være i stand til å se hva som trengs for din egen og andres velvære i en hver situasjon. Her kommer jeg tilbake til hvordan intuisjon faktisk "fungerer". Vi er alle sammen født med intuisjon, men ikke alle sammen har utviklet den, eller lært seg å følge den i like sterk grad. Intuisjonen din, er din egen personlige psykiske sans. Dine egne høyere mentale egenskaper. Det kan sees på som dine egne emosjonelle følelser og ditt eget sinn koblet sammen til én fungerende bevisst enhet. Alle cellene i kroppen din, samarbeider nå med seg selv, for høyest mulig velvære på lang sikt, i øyeblikket. Et perspektiv som alltid ser fremover, alltid er optimistisk og tror at ting kan bli bedre. En slags "supercomputer" som kan sanse andres følelser og mentale situasjoner, og forstår dem intuitivt og empatisk, ved at man kan relatere til dem. Dette er med andre ord, dine egne kognitive egenskaper. Det er i disse baner man også begynner å snakke om telepatiske evner. Telepatiske evner vil ikke si kommunikasjon "sinn til sinn", men "bevissthet til bevissthet". Når man snakker om den sjette-sansen og de telepatiske evnene, så snakker man faktisk om de intuitive egenskapene vi har. Intuisjon kalles også for "sjelens indre kompass". Jeg kommer til bake til uttrykket "sjel" litt lenger ned, men først vil jeg innom et par andre metafysiske temaer, før vi går enda "dypere". Først vil jeg nevne at jo raskere man utvikler medfølelse for alt levende, jo raskere vil du klare å "finne din egen frihet", og oppnå en høyere harmoni med alt levende ... for alltid.

Dette er på dette planet av bevissthet man utvikler seg selv videre som en bevisst entitet. Du husker jeg nevnte at det er på det mentale planet, man utvikler en form for selvbevissthet, på dette planet blir du bevisst dine egne ønsker, men møter "problemet" med alle de andres ønsker. Dette planet ser jeg på som bevissthetsplanet, der man jobber med navigasjon. Hva er det man navigerer? Vi navigerer alle de forskjellige sinnene vi har utviklet. Alle sinnene våre utgjør et slags "usynlig felt", som  vi må navigere oss igjennom. Dette feltet av sinn, kan sees på som vårt alles totale sinn. Grunnen til at vi ikke alle sammen har helt likt sinn, er fordi vi har tilegnet oss forskjellige mengder av dette "store sinnet". All informasjon som kan eksistere, finnes allerede, men mye av det finnes utenfor forståelsene vi har av "tid". Om ikke i denne fysiske verdenen vi befinner oss akkurat nå, så befinner denne informasjonen seg som et potensiale, når man inkluderer faktorene "fremtid" og "evig tid".

"The number of minds in the universe is one." - Erwin Schrödinger (1887 - 1961)

Når du starter en samtale med et annet individ du aldri har møtt før, så har allerede intuisjonen til begge individene begynt å "tolke" den andre, fra avstand. Begge har observert den andre og allerede laget seg selv antagelser om hvordan de tror den andre er. Når man så begynner å prate, vil begge individene begynne å "dele av sinnet sitt", dele meninger, synspunkter og perspektiver. Så fort de har kommet tett nok på hverandre og har begynt å dele "hverandres rom", begynner det også en usynlig energioverføring. Denne energioverføringen kan sees på som intuisjonen til de to individene, som blandes, og som jobber sammen om begge individers felles beste. Selv om de kanskje til og med er veldig ulike personer og til og med krangle, diskutere eller liknende, så skjer dette nærmere overflaten, kun via sinnene deres. (Der problemene ligger). På det dypere intuitive planet, vil begge derimot føle hva som skjer, og dette skjer ikke alltid like bevisst for seg hos alle parter. Det kan til og med kreve årevis med trening og observasjon, men man kan med tiden bli veldig god på dette. Den ene parten kan for eksempel føle at den ikke blir hørt, mens den andre parten kan føle at den første personen stenger for mer medfølende kommunikasjon. Som vi til og med kan se ut ifra dette enkle eksemplet er det rom for enorme missforståelser, fordi ikke alle befinner seg på det samme bevissthetsnivået, til en hver tid. Kommunikasjon, forståelse, medfølelse og en balansering av sin egen emosjonelle og mentale kropp, er nøkkelen til å løse alle disse problemene. Det er grunnen til at dette planet av bevissthet dreier seg om Kjærlighet.


For å komme oss dit vi er på vei, må vi lære om, og forstå kjærlighet først. Med andre ord: Vi må forstå oss selv, for vi ér kjærlighet. Kjærlighet kan også forståes igjennom det stadig mer kjente prinsippet om "Law of Attraction". Det du søker, søker også deg. Dette er den eneste måten vi virkelig kan forstå andre på også. Jeg nevnte tidligere at du lærer via andre, men igjennom deg selv. (Alt man ser, opplever og lærer, må integreres) Slik er det også når det kommer til følelser og tanker. Vi er ikke tankene våre, og vi er ikke følelsene våre. Vi har tanker, og vi har følelser. Så hvem er "denne" som har disse tingene? Jeg har tidligere nevnt at vi er alle sammen bevissthet i system, og om du tar "et steg tilbake" og begynner å observere disse to tingene, altså tanker og følelser, så vil du etter hvert se at du faktisk blir denne bevisstheten som observerer, følger med og lærer om seg selv. Her ligger det en nøkkel til utvikling og læring som alle kan lære seg å bruke. Du kan lære deg å kultivere vitnet, til det som skjer. Og når vi begynner å observere kvantefysikk og relativtet på de mer mikroskopiske nivåene, begynner universet å gi rom for enorme mengder med informasjon. Prøv å sette disse to teoriene sammen for deg selv, og jeg skal love deg at perspektivet ditt på alt som eksisterer vil endres for alltid. La meg nå gå tilbake til konseptet"sjel", som noen av dere kanskje husker jeg skulle gå nærmere inn på. Sjelen henger sammen med konseptene "den 4. dimensjonen", "intuisjon", kjærlighet og Gud. En annen måte å oppdage sjelen på, er å gå via f.eks. The holographic universe theory. Det er en av de beste teorien jeg har kommet over, som beskriver universet på en god måte, der den tar for seg både det "indre universet" og "ytre universet". Som jeg nevnte er intuisjon, sjelens indre kompass. For å gjøre dette lettere for både meg og alle dere som leser, vil jeg be deg begynne å se på sjelen som et fartøy for bevissthet. Det er et fartøy vi/universet bruker for å oppleve bevissthet/oss selv igjennom. Se på sjelen som "ditt-personlige-alt-du-vet-eksisterer". Din dypeste tilknytning til universet, din egen bevissthet, din egen fantasi og hva det faktisk vil si å være. Sjelen er det "vesenet" vi er, fra et dypere perspektiv, nærmere vår egen kjerne. Den bevisste entiteten, som gjør deg til en separert entitet fra alle andre entiteter. Sjelen er det totale universet i en liten del av det. Universet er bevisst, og du er det som gjør universet bevisst. Vi er alle universet som uttrykker oss som mennesker ... for en liten stund. Uansett hva du måtte ta bort av det fysiske, og om du fullstendig stilner sinnet ditt, så vil du fremdeles være. Det vil fremdeles være en bevisst observatør, og dette er den virkelige deg. Uten en observatør, ikke noe univers. Det er VI som er skaperen av alt vi opplever rundt oss.

"You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean in a drop." - Rumi (1207 - 1273)


Vi kan si vi er vesener, som befinner oss på denne store steinen som svever rundt i dette uendelig store rommet rundt oss. Om du begynner å forstå at dette vesenet handler enten ut av kjærlighet, eller frykt ved at alt du gjør, og alt alle andre gjør er betinget ønsker, vil du se at alle individer har forskjellige motivasjoner, for å gjøre alle de tingene de gjør. Sjelen er også kjent som "The God Principle", og er vårt alle personlige indre/sentrum. Igjennom bevissthetsnivået som handler om kjærlighet, er "utfordingene" mange, men de handler i stor grad om å balansere strømmen av kjærlighet, som kommer fra oss alle sammen. Det er en balansering av kjærlighet til seg selv, og andre. Dette er kjent som Service to Self og Service to Others, via noen beskrivelser. Det er her ideen om ondskap kommer inn, ved at man nå distanserer seg mer og mer fra egoisme og sinnets problemskaping. Når man snakker om Gud, så er det faktisk den kraften/kjærligheten som er i oss alle sammen, som ér vår alles skaper. Gud er med andre ord det samme som ditt eget Selv, men også alle andres Selv. Jeg liker å se på det som "The God within" og kan også utvides til å bli "The God withing everyone of us!". Og denne "skaperen" finnes i oss alle sammen. Dine intensjoner og handlinger kan påvirke helheten av universet. Når et lite barn sitter i sanden og tegner, så er det bokstavelig talt Gud (kjærlighet), som sitter å tegner. Jeg kommer tilbake til denne prosessen med skapelse, når vi har bevegd oss dypere inn i sinnet/sjelen og ser for oss døden som en prosess.

I kristendommen sier man at sjelen er "guds lys", i dag ville vi kanskje heller sagt noe som: "det indre lyset/ den indre energien som gjør deg bevisst", eller sagt på en litt mer "konkret" hverdagslig måte: "vibrasjonene og tilstedeværelsen, som gjør deg i stand til å bekrefte at du finnes i det hele tatt". Du kan føle din egen temperatur, anspenthet eller velvære. Her er det mange som snakker om vibrasjoner (Eks. "Jeg får en bad vib av dette stedet."), og de energioverføringene jeg har nevnt litt tidligere. Det er her intuisjonen "forteller" individet at noe ikke er som det burde være, eller at det er en potensiell fare for vesenets velvære. Kjærligheten til individet selv, forteller individet at her er det potensiale for å føle mindre velvære. Det samme kan selvfølgelig oppleves den motsatte veien, og det er slik vi skiller mellom mennesker vi "liker" og ikke "liker". For å utvikle dette bevissthetsnivået, må man ha opplevd forskjellige nyanser/nivåer av hva som faktisk føles riktig, og så må tankene ha bearbeidet disse forskjellige følelsene, for å kategorisere uønsket adferd ifra ønsket. Og denne "indre visdommen" utvikler seg over tid via erfaringer og opplevelser. Det er slik sinnet begynner å forstå følelsene og dermed lærer om kjærlighet og de indre frekvensene som til en hver tid går igjennom oss alle sammen. Denne kunnskapen lagres i et "minne" i den underbevisste tanke-følelse-delen av oss, og er tilgjengelig til en hver tid. Dette er din egen personlige indre verden, som du kjenner til, og som er "adskilt" fra alle de andres via en fysisk kropp.

Denne prosessen med at vi "lærer" kan også sees på, på den motsatte måten, ved at bevisstheten vår lærer det som sjelen allerede vet. Om vi går fra sinnets perspektiv på virkeligheten, og kommer oss til essensen av sinnet, vil vi se at denne essensen i bunn og grunn er aksept og tålmodighet.Det er faktisk dette kjærlighet er! Når vi så snakker om ubetinget kjærlighet er det bevissthet som skiller mindre mellom to individer, og ser de to mer som en. Når det kommer til alt-aksepterende, er det ikke snakk om på den måten at man f.eks. lar undertrykte bli undertrykt, men at man heller er mindfull og forstå at dette er noe som ligger i individers bevissthetsutvikling og utifra denne forståelsen filtrere uønsket og ønsket adferd, for å kunne stige enda nærmere harmoni med alt som er. Altså aksepterende, men likevel ikke måtte godta. Kjærlighet kan uttrykke seg på mange måter, men ikke alle disse er harmoniske. Dette er et viktig steg, i utviklingen av alle entiteter, fordi det er via vår egen bevissthet vi skaper ønskene og drømmene våre, men kjærlighet er også kraften som gir opphav til alle fallgruvene og alle marerittene vi kan skape for oss selv. Nå har jeg skrevet en god del om det bevissthetsnivået, der man innser kjærlighet og hvordan det brukes i praksis. La meg nå begynne å beskrive den prosessen som døden kan sees som.

La meg hoppe raskt tilbake til sinnets syn på døden. Bevisstheten til sinnet ser på det livet den befinner seg i akkurat nå, som det eneste den vil ha, og "når lyset slukkes", så vil livet være over. Det går an å se på "døden" som den prosessen som er den motsatte siden av å inkarneres. Å inkarneres vil si at bevissthet trer inn i den fysiske verden. En sjel tar bolig i et levende fysisk individ og begynner en vekstprosess. Dette er noe som skjer i forbindelse med graviditet, og skapelsen av et nytt fysisk fartøy for bevissthet. Det som er helt unikt med bevisstheten til sjelen, er at den ikke har noen begynnelse eller noen slutt, den bare ér. Den er bare ren bevissthet, og som jeg nevnte tidligere er essensen: alt-akspeterende og evig tålmodig. Du kan se denne bevisstheten som "det indre øye" eller "det tredje øyet", og er kjente uttrykk, men noe veldig få faktisk har et forhold til. Jeg forestiller meg den 3. dimensjonen simpelt som en 3-dimensjonal kube, som beveger seg langs en linje. Den 4. dimensjonene forestiller jeg meg som et øye som beveger seg langs en sirkel. Denne sirkelen vil aldri ta slutt, og den har heller aldri hatt noen begynnelse. Halve sirkelen befinner seg i den fysiske verdenen og den andre halvparten befinner seg inn i det metafysiske og spirituelle, eller fra sinnets perspektiv: "det store ukjente". Dette nivået er det vi kan se på som det kollektive ubevisste, inntil det blir gjort bevisst. Dette er også et "sted" som noen beskriver som "The Void". Har du noen gang stirret inn i evigheten, og opplevd at evigheten stirrer tilbake på deg? Jeg kan tenke meg at de fleste i hvert fall har opplevd å stirre tom ut i lufta, dypt i sine egne tanker, eller liknende. Før du tar med deg et lys inn i mørket, vil du ikke vite hva som befinner seg der. Vi er alle sammen det lyset og vi skal alle sammen igjennom prosessen som kalles å dø. Det er ved å dø vi trer inn i det evige liv. Blir du kjent med din egen essens og det finnes ikke en frykt i verden som kan holde deg tilbake.

Når du dør vil du forlate den fysiske verden, og det er en god del av tingene du har her, som du vil "miste" og en god del ting du vil "beholde". La meg nå starte med å påstå at det du får ta med deg inn i døden er de tingene du gav i løpet av livet. Det er noen ting det sier seg selv, at vi alle vil miste, og det er den fysiske kroppen. (Se for deg en tilstand der du ligger våken i en drøm, men ikke befinner deg i noen fysisk kropp. (Se: Out of body experiences), den andre tingen du vil miste, er sinnet ditt (den separerende delen av bevisstheten). Mye av identiteten vår ligger i egoet og sinnet, så du kan forestille deg hvordan det er å skulle "miste seg selv", eller identiteten vi har til "det lille selvet". Om man har begynt å distansere seg fra sinnet sitt og innsett at det er et produkt av identitet som blir pålagt oss, via den fysisk kroppen, vil man støte på mindre motstand, i forhold til den prosessen som trer i kraft. Identiteten din vil klenge seg fast så lenge den kan, fordi vi har blitt veldig tilknyttet den, mens vi befinner oss her i fysiske verdenen, med mindre man allerede har begynt prosessen med å dø, lenge før man faktisk dør. Det er akkurat dette munker og guruer dedikerer livene sine for. Å bevisst begynne prosessen med å dø, så tidlig som mulig, for å forberede seg. Livet handler i stor grad om å lære seg å gi slipp på ting. Det er da vi lærer hva som er de tingene som virkelig betyr noe.
 
"The opposite of life is not death. The opposite of death is birth. Life has no opposite." - Eckhart Tolle (1948 - )

Det sies at det er i døden vi oppnår evig liv. Som jeg allerede har nevnt finnes "gud", eller kraften til å skape i oss alle, og når denne kraften blir satt fri, via deinkarnasjonsprosessen og den fysiske døden, vil du finne et sted, der bevissthet fremdeles kan oppbevare seg. Som jeg har nevnt, med andre "universelle lover" enn vi opplever dem i den fysiske verdenen. Her har du evig tid til rådighet, og alt det du lærer i løpet av et liv på det fysiske planet. Jeg har allerede beskrevet sinnets innerste tilstand, som kan betraktes som sjelen, eller kjærlighet, aksept og tålmodighet. Når vi så går igjennom døden, vil vi alle sammen før eller siden komme til et punkt der vi fullstendig aksepterer det som nå skal til å skje, og det er slik vi blir plantet dypt i ubetinget kjærlighet. Det har ikke lenger noe å si hva som skjer, for vi kommer til å elske det uansett. Selv om den fysiske verdenen blir oppløst til sine enklere bestanddeler, og så igjen løses opp til frie lyspartikler, vil du fremdeles være der og observer hele prosessen. Dette kan for noen kanskje tenkes som et forferdelig mareritt, i forhold til den kjente og kjære fysiske verden, men når man nå ser denne prosessen begynne, vil man før eller siden innse at alt lys også kommer innenfra. Om liv virkelig er udødelig, må det alltid være lys til stedet, som kan gå igjennom de forskjellige stadiene av vekst. Den videre veksten/fremgangen i døden, skjer igjennom det uendelig lille, men samtidig uendelig innholdsrike stedet som finnes i oss alle. Det finnes en bevisst singularitet i oss alle sammen, som kan utrykke seg igjennom lyset vi ser på "utsiden".  La meg nå introdusere deg for sjelens essens: inspirasjon.

"Inspiration is God making contact with itself." - Ram Dass (1931 - )


5-dimensjonal bevissthet

Nå kan vi begynne å prate om 5-dimensjonal bevissthet. All informasjonen som du mottar, både i den fysiske verden og den metafysiske, kommer fra en potensiell dimensjon, som er uendelig mye større enn noen av disse igjen, men inkluderer likevel de to "lavere" dimensjonene. Dette er det planet der vi blir kjent med den multidimensjonale bevisstheten. Vi begynner nå å snakke om informasjon, som hører til det spirituelle planet av bevissthet. Det er til stedet akkurat her og nå, og er det tomme rommet mellom tankene dine. Det er det rommet, der tanker blir skapt, opprettholdt og igjen går tilbake til. Den dype stillheten som alltid har vært der. Buddha kalte denne tilstanden som Nirvana. Om du f.eks. går en tur i parken, og føler deg glad, så er du allerede i kontakt med dette stedet i deg selv. I den lille lista jeg skrev tidligere av forskjellige plan bevissthet kan befinne seg på, så satte jeg opp en tydelig skillestrek mellom de fire lavere og de tre høyere planene. Dette skille symboliserer slutten på det fysiske universet. Dette er inngangen til det formløse. Det er inspirasjon som driver bevissthet videre og høyere, ved at vi lar oss inspirere til a utvikle oss enda videre, selv om vi ikke lenger har noe fysisk univers å gjøre dette i. Jeg beskrev at jeg ser den 3-dimensjonalebevisstheten som en boks, langs en linje og den 4-dimensjonale bevisstheten som et alt-seendeøye som beveger seg langs en sirkel. Den 5-dimensjonale bevisstheten, når man begynner å utvikle denne, kan sees som det alt-seende øye med et punkt eller en indre gnist, som beveger seg langs en vertikal linje, der bevisstheten drives stadig videre/oppover. Se for deg en stige du kan klatre, så har du et godt "bilde" på hvordan denne bevisstheten opererer. Via en annen beskrivelse, kan den sees som et punkt som beveger seg oppover, langs en spiral. (Husk at dette bare tanke-bilder og modeller)


Hver dimensjon kan sees som en prosess, der du utvikler en forståelse av evigheten, i forhold til det bevisstheten i øyeblikket jobber med å opplever seg selv som og bearbeider igjennom seg selv. Om du tar uendelig med 3-dimensjonalt "rom-tid", så får du det 4-dimensjonale "tids-romet", med en ustoppelig prosess, der energien i systemet vil fortsette over i nye former. Uendelig med sinn, har blitt en udødelig sjel, som vil fortsette å utvikle seg selv. Universet er levende, og opplever seg selv igjennom stadier av utvikling. Det å utvikle seg selv og forholdene man har til alt annet, er mye av det som skjer på dette nivået. Tidligere opplevelser vil bearbeides og neste nivå av evigheten kan oppleves. Det finnes likevel flere utfordringer innover i evigheten, blant annet attachements og frykter, som jeg var litt inne på tidligere. I tibetanske tekster står det "Embrace your ten thousand horrible demons and your ten thousand beautiful demons." Når du skal "igjennom døden", er vi alle bare nødt til å ta alt som kommer vår vei og fortsette reisen innover. Er man for tilknyttet den fysiske verdenen og sinnet sitt, vil man kunne få en vanskeligere overgang på vei ut av det fysiske universet, enn om man har lært seg å stilne sinnet sitt, lært seg å identifisere seg med sin egen sjel og begynt å forberede seg på overgangen. Den 4. dimensjonen er også det som fra gammelt av, ble kalt for Purgatory. Sjelens tilstand av renselse. Får å kunne slippe inn i disse høyere dimensjonene, vi alle sammen er på vei mot, så må sjelen din igjennom en prosess der den høyeste/reneste kjærligheten integreres i deg. Det er mye som må gies slipp på. Det sies at det eneste vi får med oss inn i døden, er det vi gav i løpet av livet. En annen ting jeg har erfart som sant, er at det eneste vi får ta med oss inn i døden, er de to tingene vi kom inn i livet med, og aldri kan miste: Lys og kjærlighet. Hvorfor kan vi ikke miste disse to? Fordi det er dette vi alle ér. Følg intuisjonen din og du vil gjenoppdage essensen din igjen. Sett deg selv fri med inspirasjon og du vil få sjelen din fylt med en enorm mengde energi/ kjærlighet som kommer direkte fra skapelsens kilde (det feltet som ligger rundt om oss alle sammen, der alt kommer fra ingenting), som inneholder et uendelig høyt potensiale.

"Religion is for people who are scared of going to hell. Spirituality is for people who have already been there
." - Bonnie Raitt (1949 - )

 

"The Pure Self", er det en tilstand som kalles. Dette er den tilstanden du er i, nær du er dypt grunnet i ren kjærlighet. Det kan ikke lenger være noe personlig sinn, eller separerende bevissthet til stedet. Det er her vi virkelig blir ett med alt som er. Før eller siden må alle bevisste entiteter, begynne å "se oppover", for å finne "noe mer/høyere". Det jeg kanskje kan kalle (som et konsept) "The God Above" er den neste kilden til informasjon, via inspirasjon. Denne gangen kommer videre vekst via lys og informasjon, og forståes via vibrasjoner/frekvenser på innsiden, som man har lært seg å forstå som kjærlighet. Derfor handler veldig mye av livet om å lære seg å bli bevisst, og utvikle seg til å bli en skaper av det man ønsker å se/oppleve. I de indre dimensjonene vil bevissthet mot lys få lov til å skape etter sin egen frie vilje, og lyset og skapelsen vil være fullstendig ren, fordi man allerede har gått igjennom prosessen med å gi slipp på alt som holder en tilbake fra total frihet. Forståelsen av kjærlighet, fører visdom. Om du noen gang hører snakk om "lyset bortenfor lyset", så er det denne kilden til skapelse som trer i kraft, fordi inspirasjon er den eneste kilden som finnes for å kunne "se det som ikke kan sees". Det finnes et punkt i deg selv, der lyset skinner ifra. Tar du kontakt med dette punktet, vil du alltid kunne søke inspirasjon for å komme deg videre, høyere eller lengre. Slik vil vi alle sammen tre inn i himmelen, om vi kan passere alle hindrene som vi kan skape igjennom frykter. Først når kjærlighet har vunnet over alle fryktene på veien, vil vi kunne kunne stige høyere og høyere i forskjellige skapte himler eller dimensjoner av lys og kjærlighet. Når vi innser at det er vi selv som er knyttet til den evige skapende prosessen som finnes i oss alle sammen, vil vi kunne få total frihet til å skape akkurat det vi måtte ønske. Vi blir spirituelle udødlige lys-vesner som kan manifistere akkurat hva det er vi måtte ønske å se.

 Dette er via dette bevissthetsnivået at man er i stand til å skape, det som også kalles "den første himmelen". Du vil tre inn i en verden, der du selv er opplyst og opplever en konstant følelse av frihet. Du kan lage deg et tankeeksperiment, der du skal inn i et sort hull, og så "se" hva som er på "den andre siden" av en singularitet. Kjærlighet er igjen blitt "komplett" på innsiden, ved at den totale fred og stillhet er til stede. Denne kjærligheten er drivkraften for at ALT kan bli skapt, igjennom intensjon. og her ligger også nøkkelen til høyere visdom: Uten komplett kjærlighet/stillhet, vil man ikke kunne skape av sitt høyeste ønske. Dette er den første dimensjonen som ikke er påvirket av tid, på den måten sinnet opplever den, og heller ikke slik den "betingede bevissthente" gjør. Her får sjelen (kjærlighet) sin totale frihet.  Dette er grunnen til at tid ikke lenger har noen innflytelse på oss over hodet. Vi trer inn i en tilstand av "timelessness" fordi fortid og fremtid ikke lenger har noen innvirkning på oss. Vi er fullstendig i øyeblikket ... for alltid. I denne tilstanden av kjærlighet finnes en ENORM frihet, og den kan oppleves her og nå, som "Heaven on Earth."

"Knowing others is wisdom; knowing the self is enlightenment." - Lao Tzu (5th?6th Century BCE)

Du bruker inspirasjon allerede nå, på din reise igjennom livet, enten du gjør det bevisst eller ubevisst. Om jeg beskrev den 4. dimensjonen som en dimensjon med "evig tid" (fordi bevisstheten ikke lenger er bundet av den kjemiske-biologiske kroppen, som opererer innenfor tid), men der vi ikke lenger kan bevege oss i de tre romdimensjonene i en fysisk verden, så vil vi kunne befinne oss i "det evige rommet" til "evig tid" (Se for deg at du sitter i en meditasjonsstilling eller liknende for alltid). Du vil kunne se tilbake på livet ditt, og nå inspirere deg selv videre i din egen eksistens. Det er via dette bevissthetsnivået vi kan begynne å snakke om "spirit" eller "The Great Sentral Sun", som en kilde til lys, energi og informasjon. Hver enkelt en av oss, har en "ånd" eller "et indre driv" i oss, som er vår motivasjon, for å gjøre noe som helst. Det indre systemet vårt som også kan sees som lystene våre. Det finnes en "spirit" i oss alle, og denne ånden er vår alles bevissthet mot lyset vi opplever oss selv i og som. Vår alles indre "glød" er betinget av hvordan du ser verden. Når Kristendommen snakker om "den hellige ånd", så er det snakk om vår "indre evige skaper", eller inspirasjonen som er essensen av alle levende individer. Det er denne utømmelige kilden, du kan begynne å ta i bruk når du beveger deg igjennom døden, "ut av"/"inn i sentrum" av den 3. dimensjonen (Sinnet), og videre gjennom den 4. dimensjonen (Kjærlighet). Tenn et lys i deg selv, som er uslokkelig, og du vil kunne ta deg selv til steder du aldri trodde eksisterte. Den 5. dimensjonen handler om lysinformasjon og visdom. Først må du finne din personlige forbindelse med den uendelige skaperen som befinner seg i oss alle. Du må stole på deg selv, men likevel må du kunne åpne opp for å kunne la deg selv inspirere.


Som du ser ut av den lille lista finnes det et par nivåer og en hel haug av dimensjoner over denne igjen. Fra den 4. dimensjonen lærer vi om "friheten igjennom kjærlighet". Virkeligheten reflekteres "ut", på utsiden igjennom det punktet (singulariteten) som genererer virkelighetene våre (kan også kalles spiriten/ånden) som finnes i hver enkelt av oss. Forståelsen man tilegner seg igjennom den 4. dimensjonenleder til visdom i den 5. dimensjonen. Dypere visdom vil du i stor grad tilegne deg, ved å reflektere over de dype konseptene som vilje: "din vilje/andres vilje", "fri vilje" og "Guds/universets vilje". Den 4. dimensjonen som kan sees som en tilstand i både det fysiske og i lyset, der skapelsen fremdeles er betinget, på grunn av "det lille sinnet" og det fysiske, mens innover i den 5. dimensjonen er det bare lys, fordi nedbrytelsen av det fysiske er komplett, og her er kjærlighet ubetinget og fri. Dette er også grunnen til at vi sier at himmelen finnes inne i oss, fordi kun den dypeste indre fred, kan virkelig tilfredsstille oss som bevisste entiteter. Verden "der ute", kan bare gjenspeile din indre verdenVi ser ikke verden som den er, vi ser verden som vi er. (Tenk: "Smil til verden, og verden smiler til deg!") Den indre freden, er stillhet. Når den tid kommer, der du skal returnere til stillheten i lyset, håper jeg du har fått oppfylt alle dine ønsker og fått fylt deg selv med ren kjærlighet, fra din forståelse og utvikling igjennom den 4. dimensjonen (vår indre verden), og er klar for å fortsette på din reise inn i tidløsheten i det dypere kosmos.

"Nothing escapes the Principle of Cause and Effect, but there are many Planes of Causation, and one may use the laws of the higher to overcome the laws of the lower." - The Kybalion

Når det kommer til det sjette og syvende nivåene og alle dimensjonene disse nivået inneholder, vil jeg bare avslutte med å si at det finnes steder i den "uendelige skaperen" som er større, mer omfattende og mer komplekse enn de fleste av oss er i stand til å forestille seg, og jeg vil faktisk ha problemer med å kunne beskrive disse nivåene, uten at enorme mengder informasjon går tapt. Dette nivået handler om harmoni, og er en harmonisk balansering av kjærlighet og lys. Det finnes en kilde i oss alle, som kan skape alt. Først må man finne denne kilden og man må tørre å stole på den. I oss alle sammen, finnes potensialet til vår egen frigjørelse, via en av de største gavene som det er mulig å finne i seg selv: "The Divine Spark". Denne gnisten kan lettest finnes ved å bruke inspirasjonen som ligger i en av de simpleste setningene som eksisterer: "I am". Dette usynlige punktet som ligger midt imellom den ytre og indre verdenen, og ér det som genererer lyset og kjærligheten vi opplever. Bruk inspirasjonen som finnes i deg og finn den høyeste kilde til skapelse, og du vil aldri kunne gå deg bort, men ikke bekymre deg heller, for vi følger alle sammen det som kalles "The Divine Plan", og uansett hva du måtte finne på, eller klare å få til, så er du fremdeles en del av noe mye, mye større ... samtidig som du er helheten.

"Don't grieve. Anything you lose comes round in another form." - Rumi (1207 - 1273)


Om du også lar deg inspirere til å følge filosofier som The Law of One eller Law of Infinity, eventuelt andre beskrivelser av den totale virkeligheten vi befinner oss i, vil du når tiden er inne, se at vi skal alle sammen den samme veien, inn i det tidløse lyset. Når døden kommer for å hente deg, gjør meg en tjeneste: husk å puste, og la det skje...

"We are all just walking each other home." - Ram Dass (1931 - )

 

                

 

[8. Density"Return to Infinity" - The 1. Density of the Next Octav]
          |
7. Density"The Complete Being" / "The Gateway Density"
6. Density: "Harmony"    (Love and Wisdom reunite - experience of the Self as Light)
5. Density: "Wisdom"      (Instant manifestation in Light)  
4. Density:  "Love"    "Intuitive Mind"      (Heart-Mind)     (Service To Self/Service To Other Self) 
3. Density: "Rational Mind"      (Self-awareness and Self-Conciousness)
2. Density: "Conciousness and Growth"
1. Density: "Awareness"

 


"The Law of One may be approximated by stating that all things are one, that there is no polarity, no right or wrong, no disharmony, but only identity. All is one, and that one is love/light, light/love, the Infinite Creator." - Ra, Law of One Material

Skaperens Bok: Visdommens vei

Her kommer endelig begynnelsen på bøkene jeg holder på med å skrive, for å skape litt nysgjerrighet og spenning blant mulige fremtidige lesere. Om dette virker som en interessant begynnelse på en historie, sørg for at du også en gang i fremtiden finner ut om det har kommet ut en fortsettelse på fortellingen. Inntil da, får dere nøye dere med en smakebit av første kapittel. God fornøyelse og spre det videre til andre, aktuelle lesere.                                                                                                          



                                                     -- SKAPERENS BOK --

                                                -- Bok 1: Visdommens vei --

 

- Kaptittel 1: Lys og mørke -

 

"Våkn opp Filius. Følg den hvite damen...", var de siste ordene han husket fra drømmen han nettopp hadde hatt. Filius satt på sengekanten og gned seg i øynene. Han hadde nettopp slått på den lille lampa han hadde ved sengekanten, og hadde enda ikke vendt seg til det skarpe lyset. Hva var det som nettopp hadde vekket ham? Han hadde våknet av et kraftig smell, som hadde fått ham til å bråvåkne. Han presset øynene forsiktig opp, mens han så seg rundt i rommet. Det var ingen ting, som så ut til å ikke være på sin vanlige plass. Speilet på veggen, de få bøkene han hadde stående ved sengekanten, ingen ting så ut til å ha rørt på seg. Det var helt stille på rommet. Ikke en lyd å høre, annet enn lyden fra en bilmotor i det fjerne. Han kikket på klokkeradioen som stod ved siden av senga hans: 04:11. Ikke bare hadde han brukt lang tid på å klare å sovne, men han hadde bare sovet i et par timer. De røde tallene på vekkerklokka skiftet til 04:12, hva var det han egentlig nettopp hadde drømt om? Det siste han husket var at han stod sammen med en dame på hans egen alder, hun hadde stått ved siden av ham og visket noe i øret hans. Han kunne ikke huske hvordan hun så ut, men han kunne fremdeles huske de siste ordene hun sa, før han våknet: "Våkn opp Filius. Følg den hvite damen." hadde hun visket. "Hva skulle det bety?" Han lot ordene flyte rundt i tankene hans en stund, mens han prøvde å finne en betydning. Ingen ting kom til ham. "Bare en drøm," visket han til seg selv, før han dro fingrene sine igjennom det mørket håret sitt og reiste seg opp.

 

Han skulle akkurat til å gå inn på kjøkkenet, for å finne seg noe å drikke, i det den venstre foten hans sparket borti noe på gulvet. Rett under nattbordet hans, lå det en bok. En bok han aldri hadde sett før. Den så gammel ut. Han løftet den opp, for å studere den nærmere, mens han veide den i armene sine. Den hadde mørkebrune permer, som var slitt ned i kantene. Det så ut som den hadde gått fra hånd til hånd, i flere hundre år og var godt brukt. Den var ikke større enn en vanlig bok, og veide ikke noe mer enn hva man ville antatt etter første øyekast. Filius kikket seg rundt i rommet enda en gang. Denne gangen med et skarpere blikk. Øynene hans hadde vendt seg til lyset nå. Det virket litt som det lå en slags tåke i rommet. Som om det nylig hadde vært et slør av røyk der, som hadde bredet seg ut i rommet. Den var uten noen form for duft, men lett å få øye på, om man hadde blikket med seg. Den eneste tanken som nå stod i hodet hans var: Hadde det akkurat vært noen der? Han så seg grundigere rundt på gulvet. Det var ingen spor å se. Teppet lå på sin vanlige plass, ingen hadde sparket borti det. Likevel stod han nå med en bok i hendene, som han aldri hadde sett før. Han holdt den framfor seg. På forsiden så han et motiv av en fønixfjær. Motivet var uthevet og farget i en gylden farge. I bakgrunnen var det et mønster som slynget seg inn i seg selv, og buktet seg som tråder eller bånd som var vevd sammen til et teppeaktig mønster. Det minnet overraskende likt ut, som mønstre han hadde sett på eldgamle stavkirker eller i forbindelse med vikingkunst. Han strøk fingrene over forsiden og kjente hvordan den ugjevne overflaten skapte et perfekt bilde. Det utgjorde en nydelig dypde, som i et relieff.

 

Filius åpnet boka til første side. Skrevet med gyldene bokstaver, i nydelig håndskrift, stod det: "Infinity Within." Han holdt boka enda litt nærmere nattlampa, for å studere siden nærmere. Det var en bord langs kanten, i den samme forgyldte fargen. Han bladde videre og til sin store forbauselse, var hver enste side i resten av boka fullstendig blanke. Det var ikke en gang så mye som en dråpe blekk. Han tok med seg boka inn på kjøkkenet, og la den på kjøkkenbordet. Han hentet seg et glass med vann, før han gikk og satte seg ned ved det litt bordet. "Hva var dette for en bok tenkte han, mens han igjen strøk hånda over den brennende fjæra på forsiden. Han gned seg litt i skjegget, og stirret ned på glasset med vann. "Noe slikt som en bok, kan jo ikke bare dukke opp fra ingen steder," tenkte han, mens han undret seg over boka han holdt i hendene. Mens han stirret ned i glasset med vann, var det plutselig som om det kom et glimt av lys i overflaten av vannet. Den perfekte, flate overflaten gjorde plutselig noe han aldri hadde sett før. Den begynte å trekke seg opp mot midten av glasset, og dannet en søyle som begynte å stige opp av glasset. Filius så forskrekket ned på glasset sitt med vann, mens han nå så hvordan universets fysiske lover nå ble brudt rett forran ham. Alt vannet som en gang hadde ligget rolig og nedsunket i glasset, lå nå svevende i løselufta inne i glasset, og fløt rundt som en flytende globe av rent klart vann.

 

Det gikk et støt igjenom hele kroppen hans, og han lurte umiddelbart på om han drømte. "Dette er ikke mulig!", tenkte han mens han var i total sjokk over det han fikk se forran seg. Han løftet glasset opp, og tittet igjenom det fra siden for å få et nærmere blikk på vannet som fullstendig brøt fysikkens lover. Midt i glasset, begynte han nå å se et sterkt lys, som ble fraksjonert ut i regnbuens farger. Han oppdaget at lyset kom fra den andre siden av glasset, fra den andre enden av kjøkkenet. Han senket det, for å  kunne se kilden.


Og der tenker jeg vi setter en strek for introduksjonen. Da håper jeg at jeg har fått lagt igjen noen få glimt av mystikk, som vil få noen lesere til å bli interesserte i å lese resten av boka og forhåpentligvis de to kommende bøkene som for øyeblikket bare ligger som idékladder og ellers kun i tankene. Om du mener dette er et prosjekt jeg burde fortsette å skrive på, er det bare å si ifra, det øker jo sannsynligheten for at jeg en eller annen gang, faktisk får skrevet hele bokserien.

Takk for at du ville lese, og måtte du også finne din vei i livet, for å tjene den ene uendelige skaperen.
- Namasté -




- Til deg min kjære -

For mange, mange år siden bestemte jeg meg for å skrive en bok en gang i livet, men siden den aller første minnepennen min, på 128 MB (så ja, dette er en god stund siden), gikk i stykker med noen korte noveller jeg hadde skrevet, gikk jeg heller over til å skrive ned noen enda kortere linjer med tekst ment for det motsatte kjønn og jenter jeg var forelsket i. Disse er blitt skrevet i diverse meldinger til jenter jeg har hatt kontakt med i løpet av ungdomskolen/videregående vil jeg anta. Morsomt å finne igjen gamle ting man har skrevet, og de er faktisk ganske tidløse når jeg leser igjennom dem. Jeg bestemte meg for å like godt poste dem her, siden jeg kommer til å fokusere kun på bøkene jeg jobber med, i tiden fremover. Dokumentet fikk navnet "Til deg min kjære".

 

- Til deg min kjære -

 

"Om det falt en vanndråpe ned på jorden for hver gang jeg tenkte på deg, ville jorden vært oversvømt innen nå."

"Om det vokste et tre, utenfor huset ditt, for hver gang jeg tenkte på deg, ville du bodd midt i en skog som aldri ville ta slutt."

"Om det ble tent en stjerne på himmelen, for hver gang jeg tenkte på deg, ville nattehimmelen vært en vegg av lys."

"Om jeg måtte gått en meter for hver gang jeg tenkte på deg, ville jeg aldri kunne slutte å gå."

"Om jeg måtte gått igjennom ild for å vinne deg, ville jeg gjort det når som helst. Så lenge jeg fikk ha deg for meg selv."

"Om jeg noen gang mistet deg, ville jeg brukt resten av livet mitt på å finne deg igjen. Noen ting i livet er verdt å lete etter."

"Om du noen gang ropte mitt navn, fordi du trengte meg, ville jeg kommet løpende med en gang. Du ville alltid vist at jeg var der for deg."

"Om jeg fikk en ekstra dag å leve, for hver gang jeg tenkte på deg, ville jeg kunne leve for alltid."

"Om jeg noen gang hadde sådd et frø, som sluttet å gro den dagen jeg ikke lenger elsket deg, ville treet som en dag vokste frem, aldri slutte å vokse."

"Om jeg våknet en dag og det at jeg hadde møtt deg, bare var en drøm, ville fortalt meg at jeg nå visste hvem jeg lette etter."

"Om jeg skulle valgt et øyeblikk i løpet av livet, som jeg aldri ønsket å glemme, måtte det vært det første kysset du ga meg."

"Om jeg skulle bygd et tårn som symbol, på hvor høyt jeg elsket deg, ville jeg aldri kunne slutte å bygge, fordi min kjærlighet til deg ikke har noen ende."

"Om jeg måtte velge mellom deg og din trygghet, ville jeg valgt deg. Jeg kunne alltids stått ved din side og prøvd å beskyttet deg resten av ditt liv. Et liv uten deg derimot, hadde jeg ikke klart."

"Om du noen gang reiste din vei og aldri kom tilbake, ville jeg likevel ventet hver dag i håp om at du skulle dukke opp igjen."

"Om jeg skulle få valgt det siste bilde av hvordan du skulle huske meg etter at jeg var død, skulle det ha vært et bilde der jeg holdt rundt deg og elsket deg av hele mitt hjerte."

"Om jeg skulle valgt én siste setning jeg fikk si til deg før jeg døde, skulle det vært: 'Jeg elsker deg for alltid. Vi sees igjen'."


Det kan se ut som den forelskede ungdomspoeten i meg fikk diktet opp noen strofer, for å uttrykke evig kjærlighet. Og er det én ting jeg har lært siden den gang, så er det at det er kun kjærlighet som virkelig er udødelig i oss alle... inntil da, så venter jeg fortsatt på å få treffe deg igjen ... min elskede.

 

"When two hearts are ment for each other, no time is too long, no distance too far... No one can ever tear them apart." - unknown

"I believe that two people are connected at the heart, and it doesn't matter what you do, or who you are or where you live; there are no boundaries or barriers if two people are destined to be together." - unknown



 

Game of Codes

Jeg fikk det plutselig for meg at det å skrive et kort blogginnlegg, for å minnes dagen jeg var statist under innspillingen til en parodi på Game of Trones, kalt Game of Codes, måtte ære en gode idé. Det var et proft kameracrew, som hadde påtatt seg oppdraget med å filmen de forskjellige scenene. Det var både hester, rustninger, sverd, hjelmer brynjer og pizza der, så det kunne se ut til å at dette ville bli en spennende dag. Og det ble faktisk en helt fantastisk dag, grunnet nye venner og muligheten til å kunne være med på filminnspilling, som jeg alltid har syntes har vært veldig moro å være med på. Jeg har alltid likt roller og figrurer, så det å til og med få med en kort replikk i en bålscene, var ekstra moro.

 

Calici og sin armé

 

Flaggbærere for Calici 

 

I den lille kortfilmen, som ble innspilt som en trailer, var det flere motstående sider som skulle kjempe om en kode. Blant annet Lady Calici, som var ute med sin armé, Blue Army of Java og Red Army of Google. Jeg har i skrivende stund enda ikke sett resultatet og heller ikke vært med på alle innspillingsdagene, så det går gjenstå og se hvordan resultatet blir, men ut ifra det lille jeg fikk se umiddelbart etter opptak, ser fantastisk ut. Så fort det kommer et klipp på internett, skal jeg få lagt det inn her på en eller annen måte.

 

Den røde arméen til Google


Den blåe arméen til Java


Stort sett bestod mine roller i å skulle holde et flagg i bakgrunnen av en scene. Være med på å få det til å se ut som de hadde en armé som kom gående mot kamera. Være med på å få det til å se ut som to arméer gikk til angrep på hverandre. Få det til å se ut som det var en haug med krigere som kjempet på en slagmark. Mye av det arbeidet jeg utførte som statist ble altså gjort i bakgrunnen, eller ute på siden av kamerabildet. I hvert fall i de fleste scenene, men det var én scene som var spesiell. En bålscene, der Lord Commander of the Duke's watch skulle fortelle en historie til en gruppe vakter, rundt et leirbål, før det kommer et par hester ridende inn og vi blir plutselig holdt i et bakholdsangrep. Her fikk jeg til og med muligheten til å bli drept! Hvor fantastisk er ikke det!?



Lord Commander of the Duke's watch

 

Den blåe arméen til Java

Den blå lederen for Java

 



Harold, Duke's Watch Guard

 


Harold, Duke's Watch Guard

 

Fabelaktig spennende å få være med på noe slikt, og regissøren likte til og med flere av innspillene og forslagene jeg hadde, som kunne gjøre visse deler av scenene enda bedre. Så måtte muligheten by seg igjen, for noe liknende er det ikke umulig at jeg vil takke ja, enda en gang. Inntil den tid, får jeg finne noe annet jeg kan beskytte, eller finne noen andre som måtte trenge mine tjenester. Får se om det å få seg et nytt sverd, eller lære seg å ri, hadde vært noe å bruke tiden på i mellomtiden.



"I bow to thou, sir Palm." - A fair lady
"Stand up my lady. There is a castle just a mile away from here, and I know the guards. Let's seek out the wine cellar ... together!" - Sir Palm

Filius møter Julius the Drunken Gambler - Utdrag fra "Skaperens bok"

Julius løftet kruset han holdt i hånda, tok seg en god slurk, og sa: 

"La meg fortelle deg en legende. En legende om to krigere som møttes under et slag, for mange, mange år siden. Solen hadde begynt å gå ned i horisonten, og utallige krigere hadde allerede falt. De to krigerne stod på toppen av hver sin lille åstopp, og hadde nettopp fått øye på hverandre. Den ene hadde lyst hår og et spyd. Det var en jarl av høy betydning og samtidig var han høvding for den ene arméen. Han var regnet for å være en av de beste krigerne, som deltok under hele slaget. På den andre siden stod hærføreren for den andre arméen. Han var ikke like kraftig som høvdingen og var mørk i håret og skjegget. I hånden holdt han et flott sverd han nettopp hadde dratt ut av den døde kroppen til sitt siste offer. Han løftet våpeneggen i kampstilling, da blikket til de to krigerne møttes. De gjenkjente hverandre umiddelbart og hærføreren kjente ærefrykten spenne seg i hele kroppen. Han så for seg en en rettferdig kamp der beste mann ville vinne."

 

Julius tok seg en liten pause og stirret ut i luften. Filius ble utålmodig og spurte, "Hva skjedde videre?" Julius så bort på ham og sa: "I det mest avgjørende øyeblikk falt høvdingen for fristelsen til å spille skittent. Hærføreren var ute av balanse og var sårbar for et hurtig angrep. Høvdingen tok spydet sitt og stakk det rett i inn i hjertet til hærføreren. Blikket til hærføreren uttrykte fortvilelse og forakt. Det sies at han hadde et siste tanke før pusten gikk ut av ham og han forlot denne verden: Jeg skal finne deg igjen, om jeg så må igjennom liv og død, for å få min hevn."


Filius var helt stum. "Vet du hva som skjedde i det øyeblikket?", spurte Julius. "Nei...?, svarte Filius spørrende. Det ble laget en kontrakt. En kontrakt mellom to sjeler. Det ble skapt karma", forklarte Julius, før han tok seg en ny slurk av ølen han hadde stående foran seg. "De to sjelene vil danse sammen i evigheten inntil gjelden er blitt nedbetalt på en eller annen måte. Hvem vet, kanskje de holder på den dag i dag?"

Mitt møte med døden

Natt til 13. mai 2012 opplevde jeg mitt livs største øyeblikk. Jeg fikk mitt høyeste ønske oppfylt. Jeg fikk lov til å vite hva det ville si å dø den endelige død. Det går ikke en dag, uten at jeg ønsker meg tilbake...

 

"Life is Suffering" er kjente ord fra Buddha sine læretekster, og dette var noe jeg ble mer og mer bevisst i tiden før "jeg døde". Eller nærmere bestemt det falske 'Jeg-et' mitt døde, ikke jeg. Jeg har lenge hatt lyst til å kunne forklare og fortelle folk hva det er jeg faktisk snakker om, og hva som faktisk skjedde. Mitt problem er at det er særdeles få som vil kunne forstå eller overhode kunne relatere til denne opplevelsen eller prossessen. Skal jeg finne noen som vil kunne forstå det som skjedde på et dypt nivå, må jeg nok til østen og finne en annen som også har opplevd det øyeblikket som kalles 'Enlightenment', et forglimt av 'Nirvana', som Buddha kalte den virkeligheten der lidelse ikke lenger eksisterer.

 

La meg nå starte med å påstå at døden, som et "endelig, evig stoppested", kun er en illusjon som er skapt av sinnet og en 3-Dimensjonal bevissthetsforståelse. (De fleste mennesker på jorden i dag, ligger på et slikt bevissthetsnivå). Døden er ikke et endelig stoppested, døden er en overgang ... til høyere bevissthetsnivåer.  Det som skjer når vi dør, er at vi kommer tilbake dit vi kom fra, før vi ble født. Døden er bare den mottsatte siden av fødsel, der fødsel også er en overgang. Denne prossessen gjentar seg. Frem og tilbake, mellom livet og etter-livet. Fra den 4. Dimensjonen, ned til den 3. Dimensjonen, som er et utrykk av dimensjonen over og så tilbake til den 4. Dimensjonen, fram og tilbake. Buddha kalte det for 'samsara', "Wheel of Life", en form for syklisk eksistens. Vi gjennomgår den alle sammen, inntil vi er ferdig med de tingene, lystene, drømmene eller ønskene som "holder" oss her. Reinkarnasjon er et faktum, når du begynner å forstå dypere prinsipper for hvordan bevissthet fungerer. Bevissthet forsvinner ikke. Den går kun over i nye former. Jeg innså at jeg var "fanget" i en slik virkelighet, og noe dypt, dypt inne i meg, ville ut. Jeg hadde begynt å identifisere meg mindre og mindre med den virkelighet utenfor oss selv, som Buddha kalte for Maya eller Māyā, et sanskritt ord som kan oversettes med illusjon, eller mer nøyaktig vrangforestilling. Jeg ønsket svar på spørsmålene mine, og jeg ønsket sannheten.


I mange år har jeg vært svært fasinert av Lucid dreaming, og det var her jeg hadde funnet min største frihet så langt i livet. Det å mitt i en drøm, innse at du er bare en drømmer, og at det finnes ingen ting som kan skade deg, for du ligger jo egentlig bare å sover. Det var frihet. Å plutselig få full kontroll over sin egen drøm, kunne kaste seg opp i lufta og fly av gårde, før jeg våknet sekunder senere. Jeg ønsket å dø fra alle disse uperfekthetene som hører til livet og eksistens, med et menneskelig sinn som aldri ble mettet for kunnskap, men samtidig å få slippe fri, og kunne få oppleve den totale frihet og udødlighet. Det var noe dypt inne i meg, som sa at det måtte finnes mer. Dette kunne ikke være alt. Det måtte være noe det virkelig var verdt å eksistere for. Ved overgangen til en 4-Dimensjonal bevissthet, hadde jeg jo allerede innsett hva det ville si å dø, og samtidig funnet min egen udødlighet som bevissthet. Verden der ute, er ikke noe mer virkelig enn det en drøm, eller en 'Lucid dream' er. Det er ingen ting der ute, alt sammen ligger i vårt eget sinn. Jeg husker jeg satt der og tenkte:

"It's like I'm playing the biggest game ever, with myself. I have 'locked' myself in here, to figure out how to get out. The only 'way out' is in. You have to 'look within' yourself, to see where you come from, who you truely are."

Jeg hadde den siste tiden, i større og større grad gitt slipp på alt jeg hadde og var i livet. Alle mine egenskaper, ferdigheter og forståelse av universet og virkeligheten vår, som jeg nå følte inneholdt alt som fantes. Jeg forstod nå hva man mener med utrykket "Å se inn i seg selv". Jeg var villig til å gi det opp, alt sammen, om jeg bare kunne finne det jeg lette etter. Jeg hadde på følelsen av at jeg egentlig hadde lett etter dette hele livet, omtrent uten å ha vært klar over det. Jeg hadde på denne reisen inn i meg selv, innsett at vi er alle sammen sterkere knyttet sammen eksistensielt, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Jeg hadde innsett at tid er bare noe bevissthet opplever, for å kunne utvikle og utforske seg selv. Fortid og fremtid er bare konsepter, som sinnet (3-Dimensjonal bevissthet) har utviklet for å kunne fungere bedre. Likevel er alt vi noen gang vil ha, dette øyeblikket. (Senere har jeg lest meg frem til at dette også kalles Nuet på norsk eller The Now på engelsk, og er godt kjente begreper verden over).

Likevel hadde jeg ikke alt, det var noe fundamentalt jeg manglet. Jeg klarte ikke å finne det. Jeg kom nærmere og nærmere øyeblikket som skulle fortelle meg hva det ville si å "tre inn i døden", som vi kan kalle det. Min største og siste frykt: frykten for å miste alt jeg hadde kjært. I mitt mørkeste øyeblikk i hele mitt liv, måtte jeg gi opp. Jeg følte meg fullstendig alene og hjelpesløs. Jeg hadde hele universets kunnskap og mer til, mellom mine fingre, men jeg klarte ikke å se hva det var jeg manglet, for å gjøre livet verdt å leve, eller hva det er verdt å eksistere som bevissthet for, i det hele tatt. Jeg husker jeg hadde en siste tanke, jeg skrek inni meg, i det jeg var iferd med å gi opp:

"I'd rather 'not' exist, than 'not knowing' the THRUTH to my existance!"

Da det ikke kom noe svar tilbake ... ga jeg opp. Noe i meg døde, i det øyeblikket jeg hadde tenkt den tanken. Jeg trengte å vite hvor bevissthet kommer ifra, så jeg kunne forstå kilden. Alt jeg kunne se var meg selv som et utrykk av bevissthet. Det øyeblikket den tanken var tenkt, følte jeg med ett, en voldsom fred. Jeg følte hele universet som jeg nettopp hadde båret på mine skuldre bli løftet fra meg. Jeg hadde tatt mitt eget liv, mentalt, med en tanke. En tanke jeg tror jeg aldri noen sinne vil kunne glemme. Det var en dyp, dyp indre fred som senket seg over meg. En stillhet som alltid hadde vært der i bakgrunnen, i tomrommet, mellom alle tankene, og plutselig ... var jeg ikke alene! 'Jeg-et' mitt eller det vi kaller 'egoet', hadde forsvunnet fullstendig.

Alle spor av den fysiske/solide meg, var blitt borte, og jeg var fullstendig løst opp til lys og energi. Plutselig følte jeg et nærvær, andre bevisstheter i lyset forran meg, og det føltes ut som jeg våknet fra en lang drøm, som jeg hadde følt meg fanget i. Jeg våknet opp til den virkeligheten, der jeg egentlig lå og drømte frem alle illusjonene. Kilden til alt. Jeg hadde en opplevelse av Lucid dreaming, bare i virkeligheten. Jeg kunne tydelig se, forholdet mellom det å være 'våken' og det å leve i en illusjon skapt av sansene. Jeg forstod hele spillet som bevissthet, setter seg selv igjennom, for å kunne oppleve flere tilstander. I lyset forran meg, som jeg allerede hadde innsett at kom innenifra, følte jeg et nærvær. Det var flere av dem, og de tok meg imot, som om de hadde ventet på meg, og fulgt stille med på prossessen min.  I det øyeblikket innså jeg en ny ting. En eksistens i ensomhet, er en mangelfull eksistens. Det jeg hadde manglet i bildet mitt av en perfekt virkelighet, var så enkelt som:

Ekte kjærlighet.


Kjærligheten i meg ble vekket til livet igjen. Kjærligheten til meg selv, kjærligheten til alt og alle. Ensomheten min ble drept, og jeg hadde endelig funnet noen som virkelig forstod meg. Noen som forstod hvor jeg hadde kommet fra. Jeg ble fortalt intuitivt at jeg hadde gjort akkurat det, som det var meningen at jeg skulle gjøre. Jeg hadde funnet veien hjem igjen. Og i denne veksten, ligger meningen med livet: Å forstå livet, og så utvikle seg ut av begrensningene vi støter på. En tilstand av bevissthet i lyset, der man ikke lenger prøvde å forstå, fordi forståelse har ledet til visdom. Jeg stod der og så utover et landskap av lys jeg aldri noen sinne hadde opplevd. Det var stillhet, fred og kjærlighet som strømmet gjennom meg. Jeg ble fortalt at: "Dette er nok et nivå av eksistens, og her fortsetter vi med å utvikle oss videre. Over oss finnes enda et nivå, og enda et nivå over der igjen." I løpet av den korte tiden jeg hadde vært der, hadde jeg kun én tanke som jeg tenkte selv:

"Hit vil jeg tilbake, og jeg skal ta med meg så mange jeg bare klarer!"

Det har blitt min motivasjon og mitt løfte jeg holder med meg selv. Dypt inne i meg, hadde jeg funnet igjen meg selv, min frihet, og alle de som samles i en høyere form for bevissthet. Det føltes ut som jeg connectet med bevissthetsnettverket til alle mennesker som befinner seg på det nivået. Jeg kunne føle hver eneste følelse et menneske kan føle, og delte informasjon gjennom et nettverk av kollektiv bevissthet. Dette stedet er godt kjent for mange, men veldig få tror det faktisk eksisterer. Det var en gang jeg ikke trodde det. Jeg tvilte, men det er også noe som sies: "seeing is believing". Kjært barn har mange navn sies det, og noen av de mest kjente navnene vi har på dette stedet, er Nirvana, som Buddha kalte det, himmelen, spiritual world eller 5-Dimensjonal bevissthet, og denne formen for bevissthet er også knyttet til det som kalles 'Ascension', frigjørelse og inngangen til det evige liv og den evige hvile. Jeg velger å ikke knytte meg til noen trosrettning eller religion, det er kun én ting jeg alltid har vært en trofast tilhenger av, og det er sannheten. En dyp indre sannhet, som vi alle kan dele, om vi klarer å finne den. Ikke let utenfor deg selv. Lytt til deg selv, tro på deg selv og let på innsiden.

 

Jeg hadde klart det. Jeg hadde klart å finne ut hva det er vi, som "små bevisstheter", faktisk driver med i disse forskjellige nivåene av eksistens. Jeg forstår nå hvordan prosessene rundt det å bygge opp og rive ned fungerer og hva det vil si å utvikle bevissthet til høyere nivåer enn hva jeg noen gang var i stand til å forestille meg, eller trodde var mulig. Det finnes krefter i dette gigantiske skaperverke, som er klar over at vi eksisterer, men siden vi ikke er i stand til å se høyere dimensjoner, uten å øke bevisstheten vår, har vi aldri kunnet se eller føle dem. Jeg tror det finnes like mange veier, til "målet" som det finnes bevisstheter, og vi er alle sammen på hver vår reise, for å komme hjem igjen. Dypt inne i oss alle sammen, finnes en diamant, så stor, at det å kun få se den én gang, gjør hele livet verdt å leve. Livet er bare nok en reise, en drøm, en opplevelse ... og så reiser vi hjem igjen, når vi er klare. Og hvis det er noen som ønsker å treffe meg igjen, let i lyset. Stirrer du lenge nok inn i lyset du ser forran deg, vil du til slutt kunne spore det tilbake til kilden. Vi kan møtes der, i gruppebevissthet. Vi er alle én.
Det går ikke en dag, uten at jeg ønsker meg tilbake ... til det evige lys.

 

 - Namasté -

I honor the place in you in which the entire universe dwells.
I honor the place in you which is of love, of truth, of light and of peace.
When you are in that place in you and I am in that place in me, we are one.

 

                          En tegnet fremstilling, av hvordan vi kan tolke den totale virkeligheten.

                         


There is a life-force within your soul, seek that life.

There is a gem in the mountain of your body, seek that mine.
O traveler, if you are in search of That
Don't look outside, look inside yourself and seek That.
- Rumi (1207 - 1273)

My awakening

Jeg er nysgjerrig. Jeg er faktisk veldig nysgjerrig, og har alltid likt å vite og forstå ting. Jeg liker å lære om hvordan ting fungerer, og det har gitt meg en grunnleggende kjærlighet for hvordan universet og virkeligheten vi lever i, fungerer. Nøyaktig for et år siden, natt til 13. mai 2012, satt jeg hjemme alene og grublet over livets mysterier. Jeg prøvde å forstå hva jeg faktisk er for noe, og hvor jeg faktisk kommer ifra. Jeg var på leting etter en grunn for å ønske å leve. Alt jeg trengte, var å vite hvorfor bevissthet eksisterer. Til min store forbløffelse, fant jeg nøyaktig det jeg lette etter. Jeg fant ut at det til og med var verdt å dø for...

Jeg må starte med å fortelle at jeg aldri har hatt et ønske om å dø. Jeg har aldri hatt selvmordstanker eller vært i nærheten av å forsøke noe selvmord, men jeg har derimot hatt tanker som gjorde at jeg heller ikke ønsket å leve i denne verdenen, som er rundt oss. I en tid før 13. mai i fjor hadde jeg i lengre tid lidd av angst og lite håp om fremtiden. Den dype grunnen til at jeg mistet håpet om menneskeheten og vår alles fremtid, var fordi jeg begynte å komme over en god del informasjon som fortalte meg at den verdenen vi ser utenfor rundt oss i dag, den er det faktisk noen som bevisst forsøker å manipulere, for sin egen gevinst. Jeg hadde begynt å stille meg selv spørsmål, som "Hvorfor må det egentlig fkriges her i verden, når vi egentlig har nok til å sikre alle mat og vann?"

 

En gang på ungdomskolen skjedde det noe i livet mitt, som antagelig, gjorde meg nysgjerrig på virkeligheten vi lever i, for aller første gang. Det var i en av de aller første naturfagstimene på ungdomsskolen, at jeg lærte om noe som ble kalt for "molekyler", som bestod av enda mindre deler som ble kalt "atomer". Som igjen bestod av enda mindre bestandeler, og danner hele virkeligheten vi ser rundt oss. Jeg var utrolig fasinert av dette microuniverset som gav meg den mest grunnleggende beskrivelsen av hvordan jeg kunne forstå den enorme virkeligheten utenfor meg selv. Fra den dagen av, har jeg alltid vært interessert i naturfag og vitenskap. I dag vet vi jo enda mer om den verden som ligger der ute, som vi kan observere, og vet nå at det finnes "bestanddeler" som er mye mindre en atomer. Med kvantefysikken har vi virkelig begynt å forstå hvordan ting fungerer på micronivå, uten å helt forstå hva det faktisk vil si for virkeligheten vi lever i. Men når man begynner å forstå seg litt på kvantefysikk, helt teoretisk, vil man oppdage at det stiller en del eksistensielle spørsmål, som vi enda ikke har fått svar på innenfor vitenskapen. Kvantefysikken forteller at 'en observatør' må være til stede, for at partikler kan eksistere. Det er nødt til å være en bevissthet til stedet, for at noe kan eksistere.
 

Det begynte også å gå opp for meg at vi lever i en verden, der mennesker  er styrt av en del tanker, som det virker som de ikke er klar over en gang. Grunnleggende tanker rundt menneskers måter å rangere, kategorisere og strukturere ting i den psykiske forståelsen vår. Jeg satt i en tid og prøvde å forstå hvordan andre mennesker tenker og hvordan jeg tenker i forhold til dem.Jeg begynte å sette meg selv inn i andre mennesker tanker, opplevelser og følelser, for å kunne forstå dem og meg selv bedre. Dette førte også til at jeg utviklet en sterk menneskelig medfølelse. Jeg var sint og frustrert over at vi, menneskeheten som en helhet, fremdeles ikke har lært hvordan vi skal kunne leve i fred på denne planeten, når vi har en hel verdenshistorie med kriger å lære av. Jeg begynte å tenke og føle på vegene av alle de menneskene i verden lider hver dag, på grunn av en verden ute av balanse.

Dette lærte meg en hel utrolig masse om meg selv og hvordan den menneskelige psyke er styrt av et "hirarki av tanker", der de mest grunnleggende tankene våre er primitive og drevet av frykt. Også kjent som instinkter. Jeg klarte å identifisere for meg selv, at grunnen til at jeg ikke hadde det godt innvendig, var fordi tankene mine hele tiden 'lå i fremtiden', og det eneste jeg tenkte på, var hvordan fremtiden måtte se ut. Jeg ble ekstremt engstelig av å ikke vite hvordan fremtiden min så ut. I og med at jeg ikke følte jeg hadde truffet riktig på studievalgene mine, hadde jeg ingen motivasjon til å ønske å fullføre dem heller.


En ting de aller fleste er veldig kjent med, men likevel ikke helt klarer å forklare, er 'bevissthet'. Jeg skjønte at ville jeg forstå virkeligheten enda bedre, enn jeg allerede gjorde, måtte jeg begynne å forstå meg selv som en observerende enhet, som kikket ut, for å forstå det som lå utenfor. Jeg begynte å prøve å forstå meg selv som en observatør, ren bevissthet. Jeg ønsket en del grunnleggende svar, rundt min egen eksistens, som en observerende bevissthet. Hvis jeg egentlig bare er en bevissthet, som observerer og tenker, hvor kommer jeg da fra? Hvis jeg skaper min egen virkelighet rundt meg selv, ved å påvirke kvantefluktuasjoner, hva er jeg for noe da? Hva er grunnen til at bevissthet ekisterer? Hva kommer til å skje med bevisstheten min, når jeg dør? Kan den leve videre, et annet sted, eller slukner den når hjernen, nervesystemet og resten av kroppen dør? Jeg nådde en tid i livet mitt, der jeg hadde så mange tanker og spørsmål rundt min egen eksistens, at jeg ikke fikk fred. Det meste av tiden brukte jeg på å gruble over de dypeste spørsmålene mennesker har prøvd å forstå siden 'tidenes morgen'. Og for meg ble kanskje det mest interessante spørsmålet etter hvert: "Hva skjer etter døden?" Fordi den største frykten vi mennesker antagelig har, er frykten for å dø. Jeg var ekstremt nysgjerrig på hva det ville si å dø.

 

 Jeg hadde insett at livene våre er i stor grad styrt av forskjellige ting. Vi har alle sammen et ekstremt behov for å beskytte oss selv mot det som kan skade oss eller i verste fall tilintetgjøre oss. Vi lever under en konstant viten, om at en dag skal vi dø, og det er ingen ting vi kan gjøre, for å stoppe det. Vi er styrt av tanker rundt ting vi møter på, i løpet av livet. Dette "programmet" eller "tankehirarkiet" i psyken vår, er det som styrer hvordan vi skal forstå virkeligheten utenfor oss selv. Jeg har i ettertid funnet ut, at dette hirarkiet av tanker og den følelsen av ett "Jeg", kalles et 'ego'. Dette er selvidentiifikasjonsystemet i psyken vår. Det er den som forteller oss hva/hvem vi er, så instinktene våre kan definere oss selv og beskytte oss. Enkelt sagt: 'egoet' er den "stemmen" som tenker inne i hodet ditt, som avgjør hvor din yttergrense går. Det er det vi mennesker identifiserer oss selv som, og alt det som holder dette 'Jeg-et' i livet, er en del av det. Egoet er styrt av følgende tanke: "jeg må konstant holde denne kroppen i livet, ellers dør jeg." Det å kunne puste, det at hjertet slår og liknende funksjoner. Stopper en av disse "delene", så stopperhelheten og 'Jeg-et' eller 'egoet' vil føle seg truet. Det vil gå varsellamper og alarmer inne i hodet ditt, følelsen av at noe er galt og panikk vil kunne sette inn. De dype instinktene i deg blir rørt når du føler deg truet. Når vi møter på problemer, eller et hinde, har vi mennesker kun to valg, og det er: "Flight or fight." Man kan enten kjempe seg igjennom det man møter, eller gi opp og snu. Kanskje er man sterkere neste gang man møter det samme hinderet.

 

Jeg begynte virkelig å brenne for å finne denne sannheten om min egen eksistens, og de dype spørmålene rundt 'meningen med livet/min eksistens'. at jeg ikke klarte å tenke på annet. Siden jeg var så nysgjerrig på hva det ville si å dø, hadde jeg også problemer med tanken om å måtte vente et helt liv, før jeg fikk svaret på hva det ville si å dø. Der ser du litt hvor nysgjerrig jeg faktisk er. Jeg tiltrekkes av det ukjente. Jeg ønsket ikke å dø, jeg ønsket bare å vite hva det ville si. Jeg prøvde å presse min forståelse av virkeligheten så langt jeg klarte. Jeg prøvde å se bakenfor alt det jeg kunne se. Jeg ønsket å være fri fra frykten å måtte dø. Jeg ønsket å kunne leve fullstendig fri.

 

Det jeg ikke visste at jeg faktisk drev med, var at jeg hadde begynt å vandre nedover en vei, som skulle vise seg å endre livet mitt fullstendig. Det jeg ikke var klar over at skjedde mens jeg satt der, med musikk på ørene. Var at jeg havnet i en dypere og dypere transeliknende tilstand. En slags dyp meditasjon, og jeg har aldri i hele mitt liv vært klar over hvordan meditering faktisk fungerer, og heller aldri gått inn for å finne ut av det heller. (Selv om jeg har vært nysgjerrig på det) Bevisstheten min vandret dypere og dypere inn i meg selv, og jeg ble bevisst flere og flere, dypt psykologiske aspekter av meg selv. Jeg begynte virkelig å forstå hvordan hirarkiet av psyken min var bygget opp. Jeg følte jeg var i krig mot selve frykten i meg. Jeg husker det stormet rundt meg følelsesmessig, der jeg satt fortvilet å forsøkte å forstå hva det vil si å dø. Jeg trengte å forstå hva bevissthet ér for noe, og hvor den kommer ifra. Jeg husker jeg satt med noen av de mest deprimerende tankene jeg noen gang har hatt. Jeg begynte å innse at jeg ikke kunne leve uten sannheten om min egen eksistens. Jeg satt å ventet på at det skulle gå opp et lys for meg. Jeg har i ettertid funnet tilbake til setningen jeg antagelig tenkte, før det mest merkverdige øyeblikket i hele mitt (til da) 22 år gamle liv. Setningen jeg tenkte var "I'd rather not exist, than not knowing the truth to my existance." Jeg var bokstavelig talt villig til å dø, for å få vite hva det ville si å dø.

 

Det øyeblikket jeg hadde tenkt den setningen, ble det fullstendig stille rundt meg. En tanke var alt som skulle til, for å drepe den sterkeste frykten i meg. Alt jeg måtte gjøre for å drepe den innerste frykten som egoet mitt var styrt av, var 'å være villig til å dø'. Det føltes ut som jeg hadde båret hele verden på mine skuldre, og plutselig bare forsvant den. Det var ikke en ting i hele min eksistens, jeg var redd for lenger. Jeg var ikke lenger lenket fast av frykt. Jeg hadde bekjempet frykten i meg selv. Det var det øyeblikket jeg fant 'indre fred'. Jeg hadde drept all frykt  jeg hadde, og innså i det samme øyeblikket at jeg ikke var det jeg en gang trodde jeg var. Jeg så meg selv med helt nye, klare øyne. Jeg så virkeligheten for det den egentlig er, og innså sammenkoblingen mellom livet og døden og forstod balansen som lå der, helt perfekt. Jeg hadde våknet opp til 'sannheten om min egen eksistens'. Jeg hadde en aller siste tanke, mens jeg for første gang i mitt liv '' svaret på alle mine spørsmål jeg noen gang hadde hatt. Det var kun én ting jeg tenkte: "Jeg er fri.", så gjorde jeg det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv:

Jeg slapp taket...

 

Det jeg opplevde i det neste øyeblikket har jeg ikke tenkt til å gå noe som helst dypere inn i nå, men jeg kan med ganske stor sikkerhet si at det finnes mer "etter" døden, for den som er villige til å gå inn i seg selv og finne svare der. Det endret livet mitt fullstendig, og jeg har nå brukt et år på å prøve å forstå hva det var jeg faktisk opplevde. Jeg følte jeg hadde brukt 22 år av livet mitt på å bare tilegne meg kunnskap og lære så mye jeg kunne. Plutselig hadde jeg fått satt all informasjonen sammen til et bilde som gav mening og jeg visste umuddelbart at jeg hadde lyst til å dele denne sannheten videre, selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle klare det. Etter at jeg var "tilbake", hadde jeg kun to tanker i hodet. Den første var: "DIT vil jeg tilbake til..." og den ander, "...og jeg ønsker å få med meg så mange jeg bare klarer!" Den dype sannheten om virkeligheten og hvor bevissthet faktisk kommer ifra, har fullstendig endret mitt syn på eksistens. Jeg har hele livet vært en tilhenger av vitenskapens objektive virkelighetsforståelse og sett på den som den eneste rette sannheten, men plutselig som 22-åring, natt til 13. mai, kan jeg ikke lenger kalle meg selv en agnostiker. Jeg hadde hele livet kalt meg selv en"tvilende, til det motsatte er bevist." Nå fantes det ikke en ting i verden jeg var i tvil om lenger, alt ga perfekt mening igjen. Jeg forstod hvorfor det var nødvendig at jeg måtte lide og hvorfor jeg måtte innse de tingene langs veien som jeg måtte.
 

Da jeg begynte på denne veien, for å finne sannheten om meg selv, visste jeg ikke at jeg faktisk holdt på med å følge en vei som fører oss gjennom noe som kalles en "Spirituell oppvåkning". I tiden etter opplevelsen jeg hadde, prøvde jeg å få forklart for meg selv, og eventuelle andre, nøyaktig hva jeg hadde opplevd, og om det var andre enn meg som hadde opplevd det samme. Jeg fant ut at det jeg hadde opplevd, ikke var et enestående fenomen, men at det faktisk er flere som "våkner opp" til sannheten nå enn noen gang i menneskehetens historie. Og det er ikke noe som er unikt for vår tid heller. Jeg fant tydelige beviser for at jeg ikke er den første som har opplevd det jeg gjorde. Jeg fant ut at det var en prins som levde for ca. 2500 år siden, i et kongerike i india, som gikk igjennom nøyaktig den samme prosessen som jeg gjorde. Siddhārtha Gautama, bedre kjent som 'the Buddha'. Jeg har aldri lest noe fra buddhismen, utenom de tingene som alle går igjennom på skolen. Likevel innså vi begge to, at vi er alle sammen koblet sammen, på et dypere plan enn de fleste av oss er klar over. Dypt der inne, dypere enn tanken, ligger noe stort å venter på deg. 'En gave'. Den største gaven jeg noen gang har blitt gitt, og min mest verdifulle eiendel. Det sanne Jeg-et ligger der inne og følger med. Og jeg kan så vidt beskrive det. Gaven er 'viten om hva jeg egentlig er for noe'. Denne grunnlegende viten om min sanne natur, har jeg funnet ut at kalles for 'Enlightenment". Den dagen du også blir 'opplyst', vil du vite hva jeg snakker om.

 

"He who knows others is wise. He who knows himself is enlightened." - Tao te Ching

Inspirasjon og en idé

Det er noe jeg en god stund har hatt lyst til å fortelle. Det er mange som allerede vet det, for jeg har ikke klart å la være å fortelle hva jeg er i gang med: Jeg har begynt å skrive en bok. Videre har idéen om å skrive en bok, utviklet seg til en trilogi!



Da jeg gikk på ungdomskolen, begynte jeg å lese Haikerens guide til galaksen. En serie bøker skrevet av Douglas Adams, der hovedpersonen Arthur Dent, blir dratt med på en vill reise ut i galaksen, med sin venn, som egentlig er fra en annen planet. Historien var så virkelighetsløsrivende og fantastisk humoristisk skrevet, at jeg ble fullstendig forelsket i bokserien. Da jeg var færdig med den siste boka, satt jeg igjen med et ønske. Et ønske om å en dag skrive en bok.

 

Det er nå mange år siden jeg leste disse bøkene og livet har gått sin gang siden. Ønsket om å en dag skrive en "fantasifortelling" har alltid ligget der bak i hodet mitt, og aldri blitt glemt. Problemet er at jeg aldri har visst nøyaktig hva jeg skule skrive om, eller hva slags fortelling jeg ville det skulle bli. Det eneste jeg har sett for meg, er en historie, med en hovedperson, som reiser ut og opplever like fantastiske ting, som det Arthur Dent gjorde. Etter hvert når jeg fikk meg et skriveprogram på datamaskinen, av typen OmmWriter, bestemte jeg meg for å lage dokumentet som en dag skulle utvikle seg til å bli den boka jeg ville skrive. I lang tid lå dokumentet på dataen og fra tid til annen åpnet jeg det, for å se om jeg kunne komme med noen idéer om hva jeg skulle skrive, eller i det minste noen stikkord eller noe, for å få meg i gang. Ingen ting kom. Jeg klarte kanskje å presse frem én setning, som jeg tenkte kunne være interessant å ha med et eller annet sted i boka. Men det fikk meg aldri i gang. Det er først mot slutten av fjoråret at jeg endelig fant det jeg har lett etter i så lang tid: Inspirasjon.

 

Jeg satt hjemme for meg selv, hadde vel nettopp vært innom Youtube og kikket litt på noen klipp fra filmen The Matrix, der jeg blant annet nettopp hadde sett den lille scenen der Neo er hos orakelet og treffer den lille gutten som sitter med en skje i hånda, og bøyer den. [Klippet fra youtube] Jeg ble veldig fascinert og tenkte: "Hey, la oss se om jeg også får til det!" Jeg slo ned lysstyrken i rommet og satte meg med eneste lyskilde i rommet bak meg, før jeg begynte å konsentrere meg om skjea, mens jeg hørte på Time av Hans Zimmer. Mens jeg satt der og konsentrerte meg, begynte tankene å vandre og jeg tenkte en del over hva det var jeg faktisk drev med. Utover i låta hadde jeg begynt å tenke i retning av boka og idéer til den. Jeg begynte å se på kjernen av hva det var jeg ville skrive om, og hva slags bok jeg ville skrive. Jeg ville skrive en bok om en hovedperson, som ble dratt med på en utrolig reise og opplevde eller lærte sannheten om ting, som for oss i hverdagen er skjult. (Som den reisen Arthur Dent ble dratt ut på, men også en slik type reise som Neo i Matrix gjennomgikk) Mens jeg satt der og nærmet meg slutten av mesterverket Time, fikk jeg plutselig en idé. Og jeg mener virkelig plutselig! For den kom som lyn fra klar himmel, uten forvarsel. Jeg visste umiddelbart hva jeg skulle skrive om, hva handlingen i boka skulle være, og hvordan jeg skulle bygge den opp. Jeg hadde plutselig fått inspirasjon. Inspirasjon, jeg hadde lett etter i så lang tid. Det var som å trekke frisk luft inn i lungene for første gang på lang tid. Wikipedia på norsk, har dette å si om inspirasjon:

 

"Inspirasjon kommer fra latin inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i eller åndedrag. Begrepet brukes også i overført betydning for stimulans eller tilskyndelse til kunstnerisk eller annen åndelig virksomhet.

Begrepet inspirasjon er dermed et positivt ladet ord med flere betydninger:

  • Innånding er innen medisin og fysiologi synonymt med inspirasjon, og referer til den delen av respirasjon som består av at luften trekkes inn i lungene.
  • Kunstnerisk inspirasjon kan defineres som den inspirasjon som stimulerer til kreativitet, driv og motivasjon til å arbeide, produsere eller skape.
  • Åndelig inspirasjon, kan defineres som den inspirasjon som gir en følelse av indre fred, eller en form for guddommelig kontakt."

 

Skal jeg gi et bilde av hvordan det føltes å få inspirasjon og komme opp med idéer, videre til boka, kan det sammenliknes med dette:

Det var som å skulle prøve å legge et puslespill med 1000 brikker, der jeg ikke kunne se det ferdige bildet på forhånd. Der alt jeg hadde å jobbe med var én brikker av puslespillet om gangen, og eneste måten å få en ny brikke på, var å legge den brikken jeg allerede hadde, på nøyaktig riktig plass. Den neste brikken jeg da fikk, ville passe inntil en av de allerede eksisterende brikkene på bordet. Du kan tenke deg hvor vanskelig det da vil være å komme i gang, når man bare har én brikke, til å begynne med. Det øyeblikket jeg plutselig så helt klart for meg hvor den første brikken skulle legges, begynte det å rase på med inspirasjon.

 

Jeg fikk et rush av inspirasjon! Den lille idéen om en hovedperson, som skulle ut på oppdagelsesferd, hadde endelig fått det jeg trengte, for å kunne skrive en hel bok. Jeg hadde kommet opp med én enkel idé, som skulle være den utløsende faktoren: idéen om en guide. En guide, som i en karakter i boka, som skulle fungere som hovedpersonens veileder. Jeg hadde en reisende og en guide, til boka mi. Akkurat hva jeg trengte, for å kunne skape en hel historie, og med idéen om "en reise" og de to karakterene, eksploderte det med idéer. Jeg har fremdeles inspirasjon, og stadig vekk kommer jeg opp med mange nye idéer, forandrer på ting jeg allerede har kladdet ned, eller fullstendig fjerner ting, som ikke lenger passer inn med det helhetlige bildet. Denne inspirasjonsflommen har pågått i noen måneder nå, og etter hvert så har jeg endt opp med å skape en så omfattende historie i hodet mitt, at jeg faktisk tror det skal være mulig å lage en trilogi ut av det. Historien min har nemlig utviklet seg så mye at historien jeg først skapte til én bok, har nå fått en fortsettelse og historie videre.

  

Foreløpig tittel på trilogien:

- Skaperens bok 

 De tre bøkene i trilogien, heter foreløpig:

- Visdommens vei
- Bakenfor lys og mørke
- Perfekt balanse

 

Jeg skal ikke fortelle så alt for mye om handling eller hva som skal skje enda, for å ikke ødelegge for noen fremtidige lesere, men kan fortelle at jeg tidlig bestemte meg for navnet på hovedpersonen, som kommer til å hete Filius og en kvinnelig "guide" som har fått navnet Gaia.  Navnet Filius, brukte jeg derfor også til karakteren jeg lagde en barnefortelling om (Filius besøker månemannen). Videre har jeg utviklet en hel haug andre karakterer, og stadig vekk kommer det idéer til flere. Er det noe jeg derimot kan fortelle, uten problemer, så er det at den første boka kommer til å handle om en reise noe utenom det vanlige, og en reise Filius skal igjennom, for å forberede ham på en del ting som skal skje. (Høres spennende ut ikke sant?) Jeg har flere ganger fått spørsmålet om hva slags bok det er jeg skal skrive, og kommet frem til at, etter å ha lest litt om forskjellige sjangere, at den havner innenfor den sjangeren som kalles spekulativ fiksjon. Elementer som sci-fi, fantasi, filosofi, mystikk, paradokser, sorte hull, galakser, resten av universet og ting utenfor det igjen, bare for å nevne en liten brøkdel, er ting vi kommer til å være innom. Der vår menneskelige forståelse eller vitenskap ikke lenger strekker til, fyller jeg inn med fantasi og filosofi, og bygger ting ett steg videre. Har du noen gang lurt på hvordan det går an å være fullstendig fryktløs? Hvordan det kan være mulig å bøye en skje? Har du noen gang lurt på hvordan det er å se lyd? Har du noen gang lurt på hvordan det måtte være å stå en meter utenfor Event horisonten på et sort hull? Har du noen gang lurt på hva alt er bygd opp av? Har du noen gang lurt på hvordan det måtte føles å dø? Noen gang lurt på hva meningen med livet er? I såfall, kan denne boka være noe for deg.

 

For øyeblikket driver jeg med mye research, disponering, kladding, karakterutvikling og handlingsforløp, så ting er fremdeles helt i sin start. Jeg har f.eks. bare skrevet de første linjene av første kapittel og hele det siste avsnittet av siste kapittel, den gang da jeg fremdeles bare skulle skrive én bok. Etter at historien har utviklet og utvidet seg, har jeg forkastet disse idéene og diktet opp en fullstendig ny avsluttning. (Ja, noe av det første jeg faktisk har skrevet ned, er avsluttningen på en trilogi, men sannsynligheten er stor for at den kan bli forandret eller forbedret etter at ting utvikler seg) I tillegg har jeg også skrevet en mulig Epilog, til den tredje og siste boka,  som jeg er ganske fornøyd med!

 

Jeg er temmelig fornøyd med disse titlene og har så mange spennende scener i hodet mitt jeg har lyst til å skrive om, at jeg virkelig gleder meg til å få skrevet dem! Jeg er selvfølgelig klar over at dette er et ganske massivt prosjekt jeg begir meg ut på, og vet ingen ting om hvor lang tid dette vil ta, eller hvor ofte jeg faktisk kommer til å sette meg ned for å skrive, men det jeg vet er at det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre i lang tid, og endelig har jeg inspirasjonen til å fullføre det. Kan vel si det som at jeg har begynt en ny hobby? Så langt har jeg bestemt meg for å legge ut det første kapittelet her på bloggen, når det endelig er blitt skrevet ferdig, så alle som vil kan lese det. Om jeg skulle få tilbakemeldinger om at det jeg har skrevet, ikke var så aller verst, og jeg videre får fullført den første boka en dag, er det mye mulig at jeg prøver å kontakte et forlag eller to, for å be dem lese igjennom det, og se hva de syns. Det hadde jo vært litt moro å faktisk ha skrevet en bok, som en dag ble gitt ut. Det er viktig å sette seg mål og drømmer har jeg hørt. Om det skulle vise seg at ingen er interessert i å gi ut historien i bokform, kommer jeg til å gjøre det selv, på internett! I mellomtiden får dere vente i spenning på første kapittel og introduksjonen til trilogien, som får håpentligvis begynner å ta form om ikke så lenge.

 

Er du også en av dem som leter etter inspirasjon, håper jeg du en dag finner den. For meg vil den dagen jeg fant inspirasjon til å skrive, være en dag jeg håper jeg aldri kommer til å glemme. Det skjedde riktignok ikke noe med skjea jeg holdt i hånda, men det skjedde mye oppe i hodet mitt, og jeg kom opp med idéen om en guide og en veileder, for boka mi. Og hun skulle vise seg å bli min Muse. For det er jeg "henne" evig takknemlig.

Gaia er min inspirasjon.



Jeg vet at om det en dag kommer ut en bok, skrevet av meg, ville det vært en drøm som gikk i oppfyllelse. Og tenk om det da en gang i fremtiden, sitter en ung gutt eller jente, som nettopp har lest bøkene mine, og akkurat har fått et ønske om å en dag skrive en bok de også...

 

- Harald Palm

Filius besøker månemannen

For en ukes tid tilbake, spurte jeg en noen barn, i alderen 3-5 år om de hadde lyst til å høre historien om da Filius besøkte månenmannen, mens de satt og spiste. Det hadde de veldig lyst til, men problemet var bare at historien aldri hadde blitt diktet opp enda. Jeg bestemte meg for å dikte opp historien mens jeg fortalte den, og fant på hele historien underveis. Det viste seg at historien var så spennende og bra fortalt, at flere av dem helt glemte å spise. En av guttene rundt bordet, på 4 år, bare satt å stirret på meg med store øyne, mens han lente hodet på armen. Deler av historien er lite detaljert grunnet begrenset tid og de minste barna som etter hvert ble utålmodige når de ble ferdige med å spise. Om det hadde blitt en barnebok, så er dette resultatet etter det jeg husker i minnet:

 

"Filius besøker månemannen"

En dag fikk Filius et brev. I det brevet stod det følgende: "Hei Filius, har du lyst til å besøke meg på månen, for en kopp kaffe eller en kopp te? Hilsen månemannen". Det hadde Filius veldig lyst til, for han hadde jo aldri vært på månen før! Han hadde sett bilder av hvordan det så ut på månen, men han hadde aldri vært der selv, så dette syntes Filius hørtes spennende ut. Han bestemte seg for å sende et brev tilbake til månemannen og si at det hadde han lyst til. Utenpå brevet skrev han "Til månenmannen" og la det i en postkasse.

 

Senere samme kveld, da Filius lå i sengen sin, så han et kraftig lys komme ned fra himmelen. Det var månemannen som hadde kommet ned til huset hans, i måneraketten sin. Filius løp ut av huset, og der ute stod månemannen. "Hei, det er jeg som er månemannen", sa månemannen. "Hei", svarte Filius. "Jeg fikk brevet ditt, så hyggelig at du ville komme å besøke meg.", sa månemannen. "Bare kom inn i måneraketten min du, så kan vi reise av sted! Med denne raketten tar bare 15 sekunder å reise dit!" Filius gikk inn i måneraketten og satte seg ned. Månemannen lukket den lille døra bak dem og startet raketten. Det både ristet og bråkte, i det de forlot bakken.

 

Plutselig var de fremme på månen. Dette syntes Filius var utrolig spennende, for han hadde jo aldri sett ordentlig hvordan det så ut på overflaten av månen. Han hadde sett bilder av overflaten, og visste at det var veldig øde der og liknet litt på en ørken, men mer enn det visste han ikke. "La oss gå ut", sa månemannen. "Men jeg har jo ingen månedrakt", svarte Filius. Han visste at for å kunne gå på månen måtte man ha på seg en månedrakt. "Du kan få låne denne", svarte månemannen og rakte ham en av månedraktene som befant seg ombord på måneraketten.

 

De gikk ut av måneraketten og ned på månen. Filius kikket seg rundt, før han sa: "Men hvor bor du da? Jeg kan ikke se huset ditt noe sted." "Jeg bor inne i månen. Hele månen er mitt hjem, så det er bare å banke på hvor du vil." Filius syntes det var litt rart, men bøyde seg ned og banket på overflaten av månen. Plutselig åpnet det seg en luke, som førte ned til månens indre. Fra overflaten og nedover gikk det en lang trapp, de måtte gå ned, for å komme seg til der månemannen bodde. På veggene hang det bilder og ellers var det pyntet, som et riktig koselig hjem. Månemannen forklarte at personene på bildene var tidligere månemenn, som hadde vært der før ham. Det kunne nemlig bare være én månemann om gangen. Så spurte månenmannen om han hadde lyst på den koppen med te eller kaffe, som han nevnt i brevet. "En kopp te hadde vel smakt godt.", svarte Filius

 

Da de var ferdige med å drikke, spurte månemannen: "Har du lyst til å se kontrollrommet, der jeg styrer månelyset?" Det ville Filius veldig gjerne, for han var litt nysgjerrig på hvordan månemannen styrte lyset til månen. Inne i kontrollrommet, var det kun én knapp. En diger knapp. Større enn FIlius selv! "Har du lyst til å trykke på den?", spurte månemannen. Det var det eneste FIlius hadde hatt lyst til, etter at han så den digre knappen. "Hvor skal jeg trykke? Hvor som helst?", spurte Filius. "Ja, bare legg hånden din hvor du vil, og trykk på knappen", svarte månemannen. Filius trykket på knappen, og plutselig lyste månen opp. Det var helt fantastisk vakkert. Så sa månemannen: "Nå tror jeg det er på tide vi sender deg tilbake til, så moren og faren din finner deg i sengen din i morgen tidlig", sa månemannen. Filius syntes jo det hørtes fornuftig ut. Måneraketten bråkte like mye på vei tilbake til jorden, og reisen var akkurat like lang. Filius sa farvell til månemannen som forsvant av sted i måneraketten sin, i retning månen. Filius gikk tilbake til rommet sitt og kikket ut av vinduet, opp på den tente månen. Han var litt stolt over at det var han som hadde tent månelyset. Så merket han at han var veldig trøtt, og sovnet.

 

- Harald Palm

Ikke helt frisk - Epilog

For over en måned siden mottok jeg en ny innkalling til rikshospitalet, for enda en kontrollsjekk. Da jeg fikk innkallingen tenkte jeg at enten er jeg blitt registrert som VIP i Rikshospitalets registre, det normal prosedyre at man mottar flere innkallinger etter at man har vært langt inn med alvorlige infeksjoner, eller så er de bare blitt veldig glad i meg. Jeg satset på at det er det siste. I dag var jeg inne til hørselstest hos audiografen og møtte legen som har fulgt meg opp, etter det. Å dra til legen er i grunnen en veldig grei ting, fordi det er få ting som er bedre enn å bli stemplet som "frisk og rask", eventuelt om man ikke føler seg så veldig i farta, er det å dra til legen en fin måte for å finne ut hva som er galt og for å få den hjelpen man trenger.

 

De siste par ukene har vært herlige i forhold til tiden jeg var ordentlig syk. Hørselen er tilbake og ingen smerter. Har tatt hørselstest før også, men det er en merkelig følelse å sitte der og føle at du trykker på den lille knappen du holder i hånda, nesten hele tiden, når du skal trykke for lyder. Igjen møtte jeg også sugemaskinen, da legen trengte å fjerne litt ørevoks, for å kunne få sett bedre. Selv til dags dato er det både ubehagelig og så vidt litt smertefult når den treffer ordentlig i øregangen. Jeg kan bare minnes smertene jeg en gang hadde, da jeg møtte den for første gang.  For håpentligvis vil jeg aldri være tilbake med en så kraftig infeksjon i mellomøret.

 

Grunnen til at jeg var kalt inn igjen, var fordi CT-scannen hadde vist at ørebeinet hadde tatt skade av en bakteriekultur som satte seg der. Ting er bra igjen nå, men skulle jeg få ørebetennelse igjen noen gang, er grensen for å starte på ny antibiotikakur serdeles lavere for min del, enn hva den er for resten av dere friske mennesker, som kan komme dere igjennom en ørebetennelse relativt problemfritt. Jeg derimot har vært farlig nær mastoiditt og hjernehinnebetennelse. Det er kanskje bra at jeg ikke utsatte legen enda en dag, da det var på det verste? Jeg var uheldig, enda mer uheldig og så uheldig en gang til ... men til syvende og sist, kanskje jeg egentlig var veldig heldig? Jeg liker i alle fall å tro det...

Ikke helt frisk - del 3

Det ble Rikshospitalet, med antibiotika intravenøst, fra tirsdag til torsdag. Cefotamix AC2 2mg intravenøst. Jeg har aldri i mitt liv ligget på sykehus noen gang, som jeg kan huske. Jeg har riktignok opperert tommelen min da jeg var liten, men jeg var sikkert ikke mer enn ett eller to år og har derfor bare mammas ord på at dette er sant. Da jeg var kommet ordentlig til rette på rommet mitt og var blitt litt kjent med acdelingen, gikk det relativt tidlig opp for meg at dette var et sted med kleskode. Legene og sykesøstrene vandret rundt i hvite legefrakker, mens pasientene hadde på seg lange lyseblå trøyer, omtrent sånn som man alltid ser på film. Den tredje kategorien var folk som gikk i sivile klær. Det var liksom mest de besøkende som gikk rundt i det. Jeg tenkte meg om en stund, før jeg bestemte meg for å hive på meg en av de lange trøyene som alle de andre pasientene hadde på seg, mens jeg tenkte at man er ikke ordentlig syk før man må ha på seg en pasienttrøye på Rikshospitalet.

 

                   


Det hendte jeg fikk kikket inn på andre pasientrom med dørene åpne og ellers så andre pasienter som var på tur ute i korridorene, og la merke til at her var det mye gamle mennesker. I grunnen bare gamle mennesker. Jeg er nesten sikker på at gjennomsnittsalderen lå på over 80 år. De eneste som var på min alder, som jeg kunne se, var noen av sykesøstrene som fartet rundt og hjalp andre pasienter. Ellers følte jeg meg temmelig ung på Øre, hals, nese avdelingen. Min romkamerat på rikshospitalet ble Odd på 81år. Han var en ekstremt hyggelig man, med ekstremt dårlig hørsel. Hørselen skyldtes nok alderdom og var ikke grunnen til at han var lagt inn, for Odd hadde nemlig opperert i pannen og hadde vært inn og ut av rikshospitalet i lang tid. Odd viste meg hvor man fant kaffe, te og drikkeyoghurt med smak. Han anbefalte mokka, og den var faktisk meget god den. Det var i grunnen veldig greit å ha noen å kunne prate litt kort med en gang i blant, ellers ville nok 2 dager i en sykehusseng blitt temmelig kjedelig, og jeg tror i alle fall Odd satte pris på litt selskap.

 

Det var i grunnen ganske greit å ligge på Rikshospitalet. Antibiotka intravenøst omtrent hver 7. time og måltider servert rett ved sengen. Hadde fremdeles store problemer med å få sove første natta og våknet igjen i en dam av svette, men ut over neste dag, begynte ting å allerede føles bedre. Jeg fikk gjevnlig smertestillene som jeg ikke syntes ga noen særlig effekt, de gangene det gjorde ordentlig vondt igjen, men etter hvert begynte hevelsen å trekke seg tilbake og jeg merket at jeg også fikk tilbake bevegligheten i nakken, uten at det gjorde vondt. Torsdag morgen følte jeg meg i grunnen nesten helt frisk og rask og ble skrevet ut, etter en siste dose antibiotika rett i blodet.

 

Fikk en resept for antibiotika i pilleform og øredråper jeg skulle gå på i 10 dager. Keflex, Cefalexin 500mg, tre ganger daglig og Terra-Cortril, Polymyxin B, til øret. Fikk samtidig innkalling til ny kontrollsjekk på rikshospitalet, som var for to uker senere. Det var nå på fredag, 10:50 jeg var på den legesjekken. Den aller siste pillen med den nye antibiotikakuren gikk mandag morgen. Så lenge jeg gikk på kuren, følte jeg meg i grunnen ganske grei. Litt vondt et par ganger, sånn rett etter at jeg var ferdig med intravenøst, men det har ikke vært noe som har vart lenge, eller vært svært plagsomt. Nå etter at jeg sluttet på antibiotikaen i pilleform i tillegg, merket jeg noe ubehag igjen, og allerede på tirsdag slo ferberen inn igjen og jeg merket hodepine. Usikkert om dette skyldes gammel sykdom, eller om dette kan ha vært noe nytt, men det jeg er omtrent helt sikker på, er at jeg ble forkjøla igjen på onsdag. Blir med andre ord aldri kvitt alt virker det som. Er det ikke det ene, så er det det neste som tar over. Det eneste positivet er at jeg merket den siste tiden, er at trommehinnen har reparert seg selv og at jeg fikk hørselen tilbake.

 

Under legebesøket på fredag i forrige uke, møtte jeg den samme spesialisten min, ei sykesøster og selvfølgelig den gamle erkefiende min, "øresug". Det lå en del rester etter øredråpene jeg har tatt, som måtte suges bort. Den største forskjellen fra tidligere, var at jeg nå fikk se alt som foregikk inne i øre mitt, på en dataskjerm. Legen hadde et kamera, på et stativ, som var rettet inn i øregangen min. Denne gangen var det ikke på langt nær så vondt, som første gangen jeg møtte maskinen. Den bråkte nesten like mye og det stakk og var fremdeles ubehagelig, men dette var på ingen måte uoverkommelig. Denne gangen var det heller ikke noe hull i trommehinnen min, så det var mest sannsynlig mye mindre stress for den også. Det eneste jeg kunne se, var i grunnen bare øregangen min, til det ble ble for mørkt til at jeg kunne se noe tydelig. Det innerste jeg kunne se, var en bakre vegg, men jeg hadde ingen anelse om hvor dypt inne det var.

 

Legen sa det så greit ut med trommehinnen, men syntes det så ut som det var noe gult bak trommehinnen min, så han ønsket å stikke hull på trommehinnen for å ta en titt og eventuelt la det renne ut om det var noe der. Legen sa at dette kunne være veldig vondt å få stukket hull i en trommehinne slik, med andre ord, det var på tide med nye lokabedøvelse øret. Som ville si ny sprøyte inn i hodet og flere stikk for å få fordelt bedeøvelsen. Det er i grunnen bare det første stikket man kjenner skikkelig godt, og som gjør ordentlig vondt. Etter det kjenner man bare at det er noe som går inn i huden din, inne i øret, på forskjellige steder etter det. Akkurat at jeg fikk en sprøyte inn i øret, tenkte jeg at det var greit å ikke se på, fordi det er bedre å ikke vite nøyaktig når sprøyta stikker, men den neste tingen legen stakk innover i øret fulgte jeg godt med på. Det så litt ut som et miniatrybarberblad som var festet på et skaft. Den var helt flat på enden, og sikkert ikke mange milimeterene lang. Den gikk rett mot den bakre veggen jeg kunne se på skjermen og i det den gikk rett igjennom vevet som var der, gikk det opp for meg at det var trommehinnen min jeg kunne se. Ikke hver dag man får muligheten til å se sin egen trommehinne gitt, og enda skjeldnere at man får se en kniv gå igjennom den. Selv om jeg var bedøvet i hele øret, kunne jeg kjenne at den gikk igjennom. Og for å kunne se godt nok tok legen å lagde et lite kutt til, for å være sikker på at det var stort nok.

 

Det andre jeg merket raskt da kniven gikk inn, var at hørselen gikk ut. Om den ikke fysisk gikk ut, så forsvant den i alle fall, og jeg hadde nedsatt hørsel umiddelbart. Det var ingen ting som rant ut og legen så heller ikke noe urovekkende ved nærmere ettersyn. Om det skulle være noen bakterier igjen der inne, så ville de ikke trives særlig godt nå som det kom luft inn forbi trommehinnen, så det var vel noe å smile over i alle fall. Ellers virket ting greit og jeg kunne gå og ta noen blodprøver. Skulle jeg merke noen forverring, noe mer ubehag som ikke ga seg eller andre problemer, var det bare å ta kontakt.

 

Legen sendte meg avgårde med et blodprøveskjema som var til laboratoriet og jeg gikk til riktig avdeling for å få blodprøvene tatt. Der inne var det stappfult, så jeg gikk å trakk meg en kølapp og var forberedt på å sette meg ned og vente. Jeg fikk sitte i 10 sekunder før mitt nummer kom opp og det allerede var min tur. Følte meg ganske høyt prioritert der mitt nummer ble ropt opp umiddebart, men noe sier meg at de fleste andre satt å ventet på noe annet. Blodprøvene gikk raskt unna og jeg var i grunnen klar til å forlate rikshospitalet kort tid etter jeg forlot øre, nese, spesialisten jeg traff første gang da jeg fremdeles lå i sykesenga. Svarene på blodprøve var ikke klare før etter omtrent en 4 timers tid, så jeg skulle bli ringt opp igjen angående hvordan de så ut.

 

Jeg hørte aldri noe mer fra dem på fredag og prøvde å ringe dem tilbake på lørdag, uten videre hell, siden jeg ikke var innenfor telefon tid. En av de andre legene ringte meg tilbake nå på søndag og fortalte at infeksjonsverdien var gått tilbake til å bli normal, så det var ikke noe tegn til uro der, men jeg hadde et høyt nivå av hvite blodlegemer i kroppen, noe som var litt motstridende. Føler meg ellers i veldig grei form nå, sett bort fra forkjølelsen jeg selvfølgelig pådro meg i forrige uke, med hodepine og vondt i halsen. Har den siste uka og frem til nå merket noe ubehag og litt ømhet bak i hodet og vært et par små anledninger med vondt i øret, i korte øyeblikk, men ellers har ting føltes veldig greit. Nå skal det vel også sies at jeg sikkert sitter til en hver tid og er hypersensitiv til alt jeg tror og mener jeg kanskje føler, og at ting som egentlig er helt normale er noe som gjør at jeg stopper brått opp og slipper alt jeg har i hendene for. Nei, jeg får vel satse på at ting blir bedre fra nå av. Det eneste som er litt urovekkende akkurat nå, er den stikkingen jeg har merket i det andre øret. Får håpe det ikke fortsetter...

Ikke helt frisk - del 2

Om alt hadde gått som planlagt, skulle jeg tilbake for kontrollsjekk igjen etter det var gått to uker. Etter at det hadde gått under én uke, begynte jeg å merke at ting var på vei til å bli vondt igjen. Men denne gangen var det ikke øret som var det store problemet. Jeg hadde begynt å bli ganske øm i nakken og området bak øret. Om du kjenner etter, så har du et bein, som ligger helt inntil hodeskallen din og kalles ørebeinet, for oss som ikke har noen form for legeutdannelse da vel og merke. Etter en uke hadde jeg fått en diger hevelse der, som var ekstremt øm og sår. Bevegligheten i nakken var etter hvert ganske fraværende og selv de minste bevegelser medførte smerte.

 

Jobbet ikke mandag eller tirsdag, den uka jeg egentlig skulle inn til ny sjekk på fredagen (da det ville ha gått to uker), så ble hjemme slappet av etter helgen og ordnet opp i en del saker jeg måtte ta meg av. Hadde bestemt meg for at tirsdag skulle jeg ringe legen igjen og bestille time og dra dit ved første ledige time, fordi det faktisk hadde klart å bli verre. Søvnen hadde igjen takket for seg, tatt hatten sin og dratt. Smertene var sterke til tider og hodepinen kom som det passet den selv. Jeg mistet all bevegelighet i nakken, uten å påføre meg selv ekstreme smerter og etter helgen hadde jeg igjen begynt å våkne av at jeg lå og frøys i et klissvått laken og dynetrekk.

 

Jeg startet tirsdagen med å ligge i senga og sove til langt på dag, fordi jeg ikke hadde sovet noe særlig i løpet av natten. Jeg var sliten og tenkte at den søvnen jeg kunne klare å få var verdt sin vekt i gull. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men likevel. Da jeg langt ut på dagen en gang, følte meg opplagt nok og våken nok, tenkte jeg det var på tide og stå opp. Jeg har et speil som henger på soveromsveggen og jeg tenkte at jeg bare skulle ta meg en rask titt i speilet, for å se hvordan jeg så ut, i og med at jeg ellers følte meg så dårlig. Omtrent umiddelbart etter jeg hadde forlatt dyna, så merket jeg at jeg begynte å bli lett i hodet og at synet begynte å forsvinne. Jeg stod og så meg selv i speilet i det ene øyeblikket og I det neste lå jeg på gulvet og forstod ingen ting av hva som hadde skjedd. Jeg hadde svimt av innen ett sekund eller to i oppreist stilling, og det skjedde så raskt at jeg ikke rakk å gjøre noe med det. Jeg forsod virkelig ingen ting av hva som hadde skjedd og kunne ikke huske hva jeg hadde drevet med, siden jeg plutselig lå på gulvet og prøvde å støtte meg på den ene armen og knærne. Jeg kunne ikke en gang huske at jeg holdt på med å svime av, men jeg husker i ettertid, at jeg lå der og lurte på om jeg hadde bøyd meg ned og så plutselig veltet og slått hode i veggen eller noe. Jeg merket jeg hadde slått hodet kraftig på to steder, slått venstre albue og venstre kne. Fant senere på dagen ut at jeg til og med hadde et kutt på armen, rett ved albuen. Fin måte å starte dagen på det!

 

Senere når jeg hadde fått stått opp og ringte til legekontoret, husker veldig godt at damen som svarte telefonen, spurte om det passet dagen etter en gang. For eksempel tidlig på dagen. Jeg satt der stille et par sekunder mens jeg tenkte, så svarte jeg: "Passer det allerede i dag?" Når jeg ikke fikk sove noe særlig om nette lengre igjen og den lille søvnen jeg fikk, ble avbrutt av at jeg våknet iskald i min egen svette, tenkte jeg at det var ingen grunn til å utsette det noe mer nå. Jeg fikk time 18:20 den kvelden og tenkte at det var veldig greit, så kunne jeg slappe av litt videre, før jeg skulle av gårde.

 

Jeg satt på dataen da timen min nærmet seg og så på klokka at jeg begynte å få det litt travelt, så jeg måtte snart skynte meg av gårde. Jeg tenkte at det var sikkert bare en rask sjekk, en ny antibiotikakur og så rett hjem igjen, så jeg lot til og med være å slå av dataen. Det første legen sa da hun hadde sett på meg i bare noen sekunder og hørt min raske forklaring på hvordan jeg følte meg, var følgende: "Oj, du trenger en spesialist du." Det slår beina litt under på deg, når det er de første ordene du får høre etter bare noen sekunder og ellers ikke akkurat har stresset med å skaffe en legetime. Det tok ikke lang tid før hun hadde funnet frem telefonnummeret til Øre, nese, halse avdelingen på RIkshospitalet og spurte etter vakthavende lege. De avtalte at jeg skulle reise rett dit, så jeg fikk et ark med oppmøtested og tid. Jaja, PCen fikk vel bare stå den da, dette så ut til å kunne ta litt lengre tid enn først planlagt.

 

Da jeg kom frem på Rikshospitalet var selvfølgelig den nye legen min, vakthavende lege på ØNH avdelingen opptatt og måtte hjelpe til med en annen pasient som var litt høyere prioritert enn det jeg var for øyeblikket. Kan ha noe med at denne pasienten blødde kraftig eller noe, så var vel forstålig sånn sett. Ble mer venting med andre ord, og jeg ble sittende der i en stol, mens feberen sørget for at jeg etter hvert var ganske klam av svette. Klokka var vel rundt 21:00 på kvelden eller noe slikt, da legen endelig kom og jeg fikk sitte ned i en pasientstol for videre undersøkelse av den vakthavende legen som var en ekspert. Han tok en titt bak øret mitt og kjente litt, mens jeg fortalte hvordan det føltes og hvordan det  hadde vært de siste dagene. Det var før han tok til å trykke hardt på hevelsen uten varsel og ekstreme smerter slo hardt til i bak øret i bakhodet. Jeg var allerede veldig øm og sår og måtte bare bite tennene sammen, mens det gjorde vondt. Inne på det undersøkelsesrommet skulle jeg også snart møte en maskin som skulle vise seg å bli en av mine største erkefiender noen sinne. En sugemaskin, som han skulle bruke for å rense øret mitt, så han kunne se bedre. De kaller den bare øresug. Jeg vil beskrive den som en vakuum-maskin fra helvette.

 

For en person med sprukket trommehinne, betennelse i øret og en veldig øm øregang, var det å få øret sitt renset, et lite helvette. Dette lille monsteret av en sugemaskin røsker i alt som er løst der inne, mens det føles ut som at trommehinnen din skal gi etter og bli revet ut av øret ditt. Samtidig bråker det noe vanvittig, mens sugemaskinen jobber frem og tilbake, rett ved din egen trommehinne. Det eneste jeg lå der å tenkte, var at dette holder jeg ikke ut lenge sammenhengende, mens jeg bet tennene sammen. Det at legen trykket hardt på den ømme og såre hevelsen min, var ingen ting i forhold til dette. Legen tok ut maskinen, mens jeg pustet tung etter anstrengelsene mine for å holde ut smerten. Mye mulig at jeg også holdt pusten, for å klare å holde ut. Jeg merket at jeg ble lett i hodet igjen, som tidligere på dagen, mens blodet rant bort fra hodet og synet forsvant i bleke stjerner. "Here we go again.", tenkte jeg mens jeg skjønte at jeg var på vei til å svime av igjen. Prøvde å bøye meg litt fremmover, for å senke hodet litt, men til ingen nytte. Det neste jeg husker er at jeg kommer til meg selv igjen, mens legen sier: "Svimte du av eller?" Jeg svarte umiddelbart: "Ja, jeg må ha gjort det, for jeg tror jeg var borte et lite øyeblikk der."

 

Det var tydeligvis litt for mye for hva øret mitt og jeg taklet, og han var ikke en gang ferdig! Lokalbedøvelse var løsningen. Det skal sies at det å få en sprøyte inn i øret og inn i hodet, er en merkelig følelse. Et stikk i armen er en relativt grei ting, men det er virkelig spesielt å kjenne et kraftig stikk langt inne i hodet. På ingen måte behagelig, og det er ikke nok med ett stikk heller. Heldigvis virker lokalbedøvelsen temmelig raskt og stikkene som kom etter det første gjorde ikke like vondt. Vi skulle prøve litt til, for å se om det gikk greiere nå og jeg skulle gi tegn om jeg merket noen til at jeg holdt på med å svime av igjen. Smertene var fullstendig borte, og jeg merket ingen verdens ting. Det var helt utrolig deilig i forhold til uten bedøvelsen. Jeg hørte heller omtrent ingen ting, og det eneste jeg hørte, var en svak lyd av noe som gnisset mot øregangen. Jeg merket likevel at jeg igjen bare begynte å se blankt, så jeg sa ifra og vi prøvde å senke stolryggen ned i liggende stilling, så blodet lettere kom til hodet. Fikk etter på høre at å svime av kunne skje når man holdt på så nærme balansenerven og utsatte øret for så mye stress og smerte.

 

Legen virket ganske bekymret etter sjekken og sa han måtte vente på svar fra noen tester, før han kunne si noe sikkert om hva som skulle skje videre. Han snakket om at jeg kanskje kunne ha fått noe som heter Mastoiditt. Betennelse i ørebeinet og er ufarlig, så lenge det ikke blir komplikasjoner, der det blir videre betennelse i det indre øret ellet hjernehinnen. Men det er fremdeles veldig skummelt, i og med at det kan fort bli dødelig, om det skulle oppstå problemer.

Blodprøver og CT-scan ble bestilt, mens blod  fra armen ble sendt til laboratorium. jeg ble sendt på et oppholdsrom, mens jeg skulle vente på at det var min tur. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk spise noe, for det kunne hende det ble aktuelt med en opperasjon. Så der satt jeg  mens klokka nærmet seg 23:00, uten å ha spist siden halv fem tiden tidligere på dagen. Jeg fikk pløyd meg igjennom Vi menn og Se og hør, mens tiden gikk. Ikke stort annet å gjøre.Jeg fikk etter hvert et rom gjort klart for meg, siden det ble bestemt at jeg skulle sove over for behandling med antbiotika intravenøst. Fikk en diger nål satt inn i armen, like ved håndleddet, med en tube som stakk ut av armen.

 

                    

22:50 ble jeg hentet for å ta CT-scanen. For de som ikke vet hva det vil si, så er det en diger maskin man kan bruke til å ta røntgenbilder av hode og kroppen. I mitt tilfelle var det for hodet og jeg fikk sprøytet et stoff inn i blodet, intravenøst som dukker opp på scan-bildene, så man kan se hvordan selv mykt vev ser ut. I armen hadde jeg fått en tube som ble koblet opp mot et stativ, der det hang to forskjellige poser. Den ene inneholdt kontraststoffet som skulle lyse opp røntgenbildene og det andre var saltvann. Saltvannet er for å  gjøre at blodet i røret jeg hadde på armen ikke koagulerte og størknet. Det fungerer litt som en propp i armen. Under en CT-scan er det viktig å ligge helt stille, så bildene ikke blir ødelagt og ubrukelige. Jeg syntes det i grunnen var ganske behagelig å ligge der og høre maskinen som surret rundt hodet mitt, mens jeg lå der med lukkede øyne. Stoffet jeg fikk inn i kroppen kunne gjøre at jeg merket en ekstra varme i kroppen, men var ellers helt grei. Det eneste som var ubehagelig med CT-scannen var overgangen fra kontraststoffet til saltvannet i blodåren min. Det var ekstremt kraftig trykkforskjell på de to væskene og det øyeblikket det gikk over til saltvann, var det som om det eksploderte inne i armen. Legedamen som stod ved siden av meg, skjønte at det hadde gjort veldig vondt og sa at hun hadde sett det tydelig på armen min hadde det hadde vært en kraftig trykkovergang.

 

Tilabke på rommet og mer venting. Ingen mat og jeg var ordentlig sulten. Bildene fra CT-scanen kom etter hvert og jeg ble hentet inn, for å se på dem sammen med legen. Han forklarte nærmere at det var ikke så alvorlig som først fryktet, og at hadde det vært Mastoiditt, hadde det vært mer synlig på selve øret også. Det var noe tegn til at det hadde kommet betennelse på ørebeinet, men i og med at jeg var kommet inn til dem såpass tidlig i prosessen, så var jeg temmelig heldig at det ikke hadde spredt seg ordentlig enda. Det ble med andre ord ikke aktuelt med en operasjon og jeg kunne endelig få mat. Klokka var blitt halv ett på natta og jeg var skrubsulten!

Ikke helt frisk - del 1

Du har helt sikkert vært forkjøla en gang du også, eller kanskje du til og med er det ganske ofte. For noen uker siden ble jeg forkjøla, og tenkte at det var jo i grunnen kjipt nok, men det skjer og det er lite man kan gjøre med det. Man blir jo etter hvert ganske vant med å være syk/fokjøla og kommer seg igjennom det. Men for min del, skulle det vise seg at det var ikke helt så enkelt likevel ... det var mer i vente.

 

Det hele startet med at jeg ble forkjøla en søndag, midt i februar. Tenkte at jeg hadde vel noen dager forran meg, med renende nese og hele pakka. En forkjølese kommer gjerne i flere faser, men jeg visste at selv om det var ille noen dager, så ville det bli bedre. Og det er sikkert mange som er enige i at det er få ting som er bedre enn å bli helt frisk igjen, etter å ha vært syk. Som jeg allerde hadde beregnet, begynte jeg å merke at jeg var bedre mot slutten av uka og ble ganske grei igjen frem mot torsdag, men på fredagen merket jeg at forbedringen hadde gitt seg litt, og jeg hadde følelsen av at det begynte å tette seg litt igjen.

 

Lørdagen gikk med på å i grunnen bare bli verre og verre, og lørdag kveld merket jeg at jeg var skikkelig slått ut igjen. Det var en bihulebetennelse som hadde slått meg mitt i tryne og søndagen gikk med på å ligge i sofaen og ikke føle seg så veldig bra. Det føles litt som om du har klart å tryne rett inn i et dørhåndtak eller liknende og er vannvittig øm i ansiktet og kjeven. Tenkte i grunnen at det var jo ganske kjipt, med tanke på at jeg nettopp hadde hatt en uke der jeg hadde vært syk og hjemme fra jobben et par dager. Det skulle likevel vise seg at det hele hadde så vidt begynt...

 

                     

 

BIhulebetennelsen slo inn i løpet av lørdagen og natt til mandag fikk jeg ørebetennelse. Har ingen anelse om bihulebetennelsen bare plutselig forsvant, eller om smertene etter den druknet fullstendig i forhold til ørebetennelsen. Jeg har aldri i mitt liv hatt ørebetennelse som jeg kan huske, og ender opp med å få det i en alder av 22 år. Har selvfølgelig hatt øreverk og ordentlig vondt som liten, men ikke noe som dette. Det er vanligst hos mindre barn, siden de har smalere øreganger, hals og luftveier. Jeg pådro meg en akutt mellomørebetennelse, som vil si at det var betennelse på innsiden av trommehinnen. Smertene skyldes væskeoppsamling som lager et kraftig trykk inne i øret. De par døgnene det stod på som verst, er mest sannsynlig et par av de verste jeg har opplevd noen sinne. Ekstreme smerter, som jeg bare har opplevd lignende til én gang tidligere i mitt liv, men det får bli en historie til en annen gang.

 

Det var ikke snakk om å få sove over hode. Smertestillende hadde ingen serlig effekt jeg merket noe til og det hjalp ikke på søvnen. Det tok kort tid før trommehinnen sprakk og det begynte å renne gulbrunt puss ut av øregangen. Når trommehinnen sprekker, skal det vanligvis lette på trykket, når væsken og pusset renner ut. Og smertene vil da vanlgivis raskt dempe seg. Jeg merket NULL effekt. Det gjorde like vondt! Jeg har aldri vært av typen som ringer legen så fort jeg merker meg litt dårlig, og siden jeg ikke hadde jobb, prøvde jeg å ligge hjemme og slappe av, for å se om smertene ville gi seg etter hvert. Smertene blir av en eller annne grunn verre mot kvelden og om natten,  og selv det å sette på litt rolig musikk og prøve å slappe av eller sove var fryktelig slitsomt. Siden jeg ikk fikk sove nå på kvelden eller natten, fikk jeg heldvis sovet noe på dagen, på tirsdag. Siden jeg var helt utslitt klarte jeg å sove noe, men da det ble kveld måtte jeg kaste inn håndkledet.

 

Det eneste jeg tenkte på var å få eksperthjelp og noen til å se på det. I og med at det var blitt ganske sent, hadde legekontorene stengt, men jeg fikk bestilt time til neste morgen, onsdag, rundt 8-tiden. Tidligste timen jeg kunne få. Etter hvert som tiden gikk var jeg så desperat at jeg i tillegg prøvde den døgnåpen legevakten, for å høre om det var mulig å dra dit. Jeg fikk høre at det var lang ventetid og jeg kunne ende opp med å bli sittende ut over natta, og at det derfor var bedre å bestille time hos lege for neste dag, noe jeg allerede hadde gjort. Greit. Får bare bite tennen sammen og komme meg til legen i morgen tidlig tenkte jeg.

 

Den morgenen på vei til legekontoret var jeg helt utslitt, fremdeles med sterke smerter. Jeg er sikker på at gamle damer med stokk gikk forbi meg, i det jeg var på vei mot legekontoret, etter at jeg gikk av bussen. Legedamene prøvde å se inn i øret mitt, men det var ingen verdens ting de fikk sett, siden øret mitt var fullstendig tett av det gule pusset, som hadde tettet igjen hele øregangen. Tok en rask infeksjonstest og fikk et tall jeg ikke husker i hodet, men den var "høy". Ikke "veldig høy", men "høy". Så jeg fikk en ukes forbruk med penicilin, som forhåpentligvis skulle ta knekken på bakteriene som tydeligvist trivdes vannvittig godt langt der inne i øret mitt et sted. FIkk den sterkeste dosseringen av Apocillin - 1000mg. Det var med stor glede jeg tok den første tabeletten, mens jeg tenkte at dette skal nok vise den pokkers bakteriekulturen hvem som eide det øret.

 

                     


 

Selv om penicillinen smakte vondt av en annen verden og begynte å løse seg opp så fort den kom i kontakt med fuktighet, føltes det litt som å sende en ridder, i skinnende hvit rustning, inn i en krig jeg ellers så ut til å ville tape. Tre dosseringer hver dag, i en uke og ventetiden var i gang. Ting så ut til å bli bedre og allmentilstanden var på vei tilbake. Ting gikk min vei igjen og jeg følte meg bare bedre og bedre. Avtalte at jeg skulle inn for en ny liten sjekk for å se hvordan det så ut i øret mitt, fredagen etter jeg var ferdig med antibiotikakuren. Jeg møtte opp og følte meg i grunnen nesten helt frisk igjen. Legedamen tok en kikk og fortalte at det så fremdeles ganske rødt ut, men at det så mye bedre ut en da jeg hadde vært der første gangen. Ikke rart, med tanke på at øret ikke lenger var fylt med gul puss. Vi avtalte time for en ny sjekk to uker senere, for å se om trommehinnen da hadde reparert seg greit og om jeg fremdeles var like frisk eller bedre. Jeg måtte ellers bare ta kontakt om jeg merket at jeg var på vei til å bli verre igjen, eller noe liknende. Det skulle vise seg at det siste ville bli tilfelle...

Å tenke utenfor boksen

Har du noen gang fått en oppgave forran deg, som du umiddelbart forstår at her hjelper det ikke å dra raske konklusjoner eller forhastede beslutninger? Du liksom bare VET at her kreves det at du ikk tenker slik som virker opplagt, men faktisk tenker uten for boksen...

 

Å tenke utenfor boksen, eller utenfor firkanten handler i grunnen om å tenke kreativt, nytt eller fra et nytt perspektiv. Altså nyskapende eller på en måte som ikke hører til under dine naturlige tankebaner.

 

Her har du et eksempel på en hjernetrimoppgave som kanskje krever at du tenker litt uten for boksen om du fremdeles henger med. Ved å kun bruke fire rette streker, skal du linke sammen 9 prikker, uten å løfte pennen fra papiret. Under ser du et bildet av hvordan de ni prikkene er plassert i forhold til hverandre.


                               

 

Til høyre ser du en av de mange løsningene til denne oppgaven. Som du tydelig kan se, så er strekene tegnet utenfor det du kanskje ville tenke som "rammeverket" i bildet med de ni prikkene, men det er ingen ting i oppgaven som tilsier at du ikke kan strekke strekene uten for "firkanten". Dette er en enkel måte å vise hvordan man kan tenke utenfor boksen, for å løse  en oppgave.

 

En god kamerat av meg, tegnet en gang opp en tegning av en buss og ga meg og de andre som var til stede, et spørsmål vi skulle svare på, ut ifra hva vi så på bildet. Han tegnet opp en  ganske primitiv buss og stilte spørsmålet: "Hvilken vei kjører bussen? Mot høyre eller venstre?" Bussen så omtrent slik ut, og det var alt vi fikk av hjelp til å svare på oppgaven:

 

          

 

Nå kan du jo sette deg ned, eventuelt hente deg noe forfriskende om du måtte ønske det, og se om du klarer å løse oppgaven. Du vil kanskje føle at du mangler informasjon eller at du trenger å vite noe mer for å kunne løse oppgaven, men alt du faktisk trenger å vite, finnes i bildet over. Da jeg og de andre som fikk oppgaven skulle prøve å løse den, ble det raskt tegnet skisser av bussen sett ovenifra og gjort tankeeksperimenter der bussen kjørte fremmover og svingte både til høyre og venstre i et kryss. Jeg kan jo starte med å fortelle at om du er inne på noen av disse tankene, så er du fullestendig på jordet du også. Skal sant sies som sant er, så er vel heller langt inn i skogen, over en bekk, forbi et fjell og dypt ned i en dal vi aldri noen gang hadde sett, mer riktig. Så langt unna var de fleste av oss i alle fall.

 

Vi fikk også høre at denne oppgaven hadde blitt  gitt til førskoleelever over hele USA, og de fikk det samme spørsmålet, som stilt over. 90% av alle barna svarte at bussen kjører mot venstre. Hvordan kunne de si det med sikkerhet? Svaret var egentlig latterlig lett når vi først fikk høre det.

 

Jeg husker jeg satt der og tenkte at for å løse denne oppgaven, så må jeg tenke utefor boksen. Jeg kunne ikke falle for fristelsen ved å legge for mye logikk ned i bildet og henge meg opp i avanserte løsninger. Det er ingen ting i bildet som tyder på at venstre er mer riktig enn høyre, så det var ingen klare detaljer som fortalte at den ene retninggen var mer riktig enn den andre. Jeg visste at hvis så mange førskoleelever kunne klare å svare på denne oppgaven så lett, måtte det være noe jeg hadde oversett. Det måtte være noe veldig enkelt, noe man lett kunne komme frem til om man bare tenkte primitivt nok. Når du sitter med en slik oppgave forran deg, kan det være ekstremt frustrerende å ikke komme frem til svaret.

 

. Når førskoleelevene ble spurt hvorfor de sa at bussen kjærer mot venstre, svarte de at den kjører mot venstre fordi de ikke kan se døra på bussen. Bussene i store deler av verden har døra på høyre side, og i og med at det var tegnet vinduer på bussen i eksempelet, men ingen dører, var det lett for barna å si at den kjørte mot venstre.

 

Klarte du å komme frem til at den kjørte til venstre og hvorfor? Ikke det? I såfall er du ikke alene. De fleste voksene mennesker vil ha problemer med en slik oppgave av den enkle grunn at vi ikke lengre tenker så simpelt som det et barn gjør. Et barn lærer seg til at bussene har døren på høyre (om de er i riktig del av verden) når de skal på bussen, og vet at den siden som har døra på seg, alltid kjører mot høyre. Ganske primitiv tankegang syns du ikke? Vel, for å komme frem til svaret på denne oppgaven krever det at man tenker litt primitiv ... eller tenker litt utenfor boksen om du vil.

 

Interessant hvordan den menneskelige hjerne fungerer, er det ikke? Hjernen vår vil alltid tenke i de samme baner for å løse en oppgave den har vært borti før, eller noe liknende. Derfor er det ofte veldig vanskelig å bryte ut av tanken på det første som dukker opp, når du prøver å løse en slik oppgave. Men når du da først får det til, og løsningen kommer til deg, er det få ting i dette univers som gir en bedre følelse!

Fargeblindhetstester og grønnsvakhet

For en stund tilbake skrev jeg om begrepet "epiphany", om hvordan det kan endre livet ditt for alltid, ved at du plutselig innser noe du tidligere ikke visste eller at noe du tok for gitt, ikke var slik du trodde likevel. I fjor sommer hadde jeg mest sannsynlig min største epiphany.

 

Det var en dag jeg stod sammen med begge brødrene mine og fetteren min, og skulle ta en fargeblindhetstest vi fant på internett. Vi tok ett og ett bilde av gangen og sa hva vi så. Det som forundret meg så ekstremt var at alle de tre andre tok hvert bilde som kom veldig raskt og var enige hver eneste gang. Jeg stod der og måtte på flere av bildene bruke lengre tid for å klare å finne noe som så ut som et tall i det hele tatt og ofte endte det med at det tallet jeg trodde jeg så, var et helt annet enn det de tre andre sa de så.

 

Plutselig gikk det opp for meg at alle fargeblindhetstestene jeg hadde tatt i løpet av hele livet mitt ikke var ment å skulle være så vanskelige som jeg trodde var meningen. I en alder av 21 år gikk det opp for meg at jeg ikke klarer å skille farger like godt fra hverandre som det brødene mine og fetteren min gjør. Det har fullstendig endret hvordan jeg ser på fargeblindhetstester og hvordan jeg oppfatter noen farger.

 

Jeg har alltid tatt for gitt at det var sånn det var meningen at det skulle være. Jeg er ikke fargeblind og har aldri hatt problemer med å kjenne igjen en farge, i hvert fall ikke om det har vært lyst nok. Om jeg tenker etter nå i ettertid, etter at jeg har lest en del om fargeblindhet, så stemmer det vel at det eneste, som har vært noe utenom det vanlige, er at mørkegrønne bilder har sett fullstendig svarte ut om det ikke har vært nok lys, men ellers har jeg alltid trodd at det bare var på grunn av lysmangel og at det var slik for alle.

 

Da jeg gikk inn i militæret fikk jeg to bilder forran meg, der jeg skulle fortelle hvilke tall jeg så. Det ene bildet var ikke vanskelig i det hele tatt og det andre brukte jeg ikke veldig lang tid på å se et tall, så det virket som jeg fikk testen godkjent. Jeg har aldri hatt følelsen av at det har vært noe som tilsa at jeg hadde problemer med fargesynet mitt. I fjor fant jeg ut at jeg har missforsått hvordan mange av disse fargeblindhetstestene faktisk fungerer. Som jeg nevnte, så jeg i blant tall som var et helt annet enn det som faktisk var det riktige. Jeg har funnet ut at folk med fargesynsproblemer ofte ser andre tall i stedet for det riktige tallet, mens jeg har trodd at så lenge jeg så et tall i et sånt bilde, så har jeg ikke hatt noen form for problemer med fargesynet mitt. Hele livet har jeg altså gått rundt og trodd at det første tallet jeg syntes jeg klarte å se, selv om testen var vanskelig, så hadde jeg et normalt og perfekt fargesyn. Det har jeg altså ikke.

 

Etter nærmere tester og undersøkelser, fant jeg etter hvert ut at jeg sliter med grønnsvakhet, også kjent som Deuteranomaly. Wikipedia har følgende å si om dette:

 

Deuteranomaly (most common - 6% of males, 0.4% of females): These individuals have a mutated form of the medium-wavelength (green) pigment. The medium-wavelength pigment is shifted towards the red end of the spectrum resulting in a reduction in sensitivity to the green area of the spectrum. Unlike protanomaly the intensity of colors is unchanged. This is the most common form of color blindness, making up about 6% of the male population. The deuteranomalous person is considered "green weak". For example, in the evening, dark green cars appear to be black to Deuteranomalous people. Similar to the protanomates, deuteranomates are poor at discriminating small differences in hues in the red, orange, yellow, green region of the spectrum. They make errors in the naming of hues in this region because the hues appear somewhat shifted towards red. One very important difference between deuteranomalous individuals and protanomalous individuals is deuteranomalous individuals do not have the loss of "brightness" problem.  

 

Jeg har alltid syntes at  de fleste fargeblindhetstester har vært veldig vanskelige. Noen av dem har vært lette, mens andre har vært ekstremt vanskelige og jeg har måtte bruke lengre tid på å klare å skille ut noe tall i det hele tatt, i en helt normal Ishihara fargeblindhetstest med prikker. Og i andre har jeg ikke klart å se noe annet en prikker over hode.

 

                              

Jeg klarer ofte å se at det er noen farger som skiller seg ut, og ikke helt er lik resten av prikkene, men de gir likevel ikke noen mening, fordi jeg ikke klarer å se nok av dem til å lage et tall eller et bilde ut av dem. Jo lengre jeg sitter med et slik bilde jo lengre kan jeg  prøve å kjenne igjen de prikkene som mest sannsynlig skal utgjøre et tall, men det hender også ofte at det ender opp med å bli feil tall jeg ser. I bildet ovenfor ser jeg for eksempel at det er noe rosa/rødaktig som skiller seg ut, men jeg må bruke lang tid på å klare å se om de danner noe mønster eller et tall. Selv om jeg vet hva svaret er, må jeg likevel bruke tid på å klare å se at prikkene danner akkurat det tallet jeg vet er riktig. Om du klarer å se det, så skal det riktige tallet over være 29.

 

                  
                                          [Klikk på bildene for større verson]

I disse bildet ser jeg at det er noen grønne prikker som skiller seg ut, og mest sannsynlig skal danne et tall, men jeg klarer ikke å finne tallene på bildene, selv om jeg vet hva svaret er. Om jeg bruker lang nok tid, klarer jeg å finne deler av tallet 10, på bildet til høyre om jeg studerer hvor det er grønt lenge nok, men det skiller seg ikke sterkt nok ut til at jeg lett klarer å se det. Om du ser det, så skal tallet 5 befinne seg i bildet til venstre og tallet 10 befinne seg til høyre.

 

                

                                   [Klikk på bildene for noe større verson]

 

Disse bildene er tester for å påvise om man sliter med å fange opp tre forskjellige farger. Jeg har i grunnen ingen problemer med å se tallet 56 i blått til venstre, tallet 37 i orange/rødt, selv om de er veldig svake (noe de mest sannsynlig er for alle), men i bildet til høyre ser jeg i grunnen ingen ting. Jeg kan svakt skimte at det igjen er noe grønnaktig som skiller seg ut i noen deler ut av bakgrunnen, men det er ikke sterkt nok til at jeg klarer å se noe tall eller at det henger sammen på noen måte. Og selv om jeg vet at tallet som skal være der er 49, klarer jeg fremdeles bare å se deler av det, fordi jeg ikke er sensitiv nok for grønnfargen.

 

For meg har fargen grønn alltid vært spesiell. Jeg har grønnaktige øyne og grønn har alltid vært yndlingsfargen min, eller en av yndlingsfargene mine. Må si det i grunnen er litt ironisk at jeg da sliter med grønnsvakhet, men en ting som er sikkert er at jeg aldri kommer til å tenke på samme måte igjen, i forhold til fargeblindhet og fargeblindhetstester. Deuteranomaly som jeg faller innenfor er visst vanligst hos menn og det antas at 6% av verdens menn har det. Noen mennesker går hele livet sitt uten å være klar over at de er mindre sensitive til noen farger. Jeg kunne vært en av disse menneskene.

Lucid Dreams - Asleep and Awake

Har du noen gang hatt en drøm som virket så virkelig, at du faktisk måtte stoppe opp og kjenne etter?

 

Om det er en ting jeg virkelig elsker, så er det å drømme. Tid betyr ikke lenger noe som helst, og de mest fantastiske ting kan skje! Jeg har likevel drømt noen drømmer, som har vært litt mer spesielle en andre, som også har lært meg litt om hvordan drømmer fungerer og hvordan jeg midt i en drøm, kan finne ut med sikkerhet om jeg drømmer eller ikke. Kanskje dette er noen triks du kan bruke i en av dine drømmer en gang også.

 

I de fleste drømmer har man veldig lite kontroll over hva som skjer rundt deg og omgivelsene. Ting er skiftende og man kan raskt bli dratt fra et sted til det neste, uten at det finnes noe som binder de forskjellige delene av drømmene sammen. Drømmer er ofte veldig kaotiske og man blir servert det som skjer. For eksempel får man plutselig ferdigheter man ikke har hatt tidligere, som at man plutselig kan fly eller hoppe ned fra høye bygninger uten å ta det minste skade. Som drømmer blir du som regel tildelt en god plass på første rad av en film, eller du blir bedt om å holde armer og ben innenfor vognen under hele ferden, rett før det bærer av sted.

 

Når vi vanligvis sovner vil vi komme inn i en søvntilstand, der vi får en alternativ bevissthet til den vi har når vi er i våken tilstand. REM-søvn er den fasen av søvnen der man gjerne drømmer mest, og det er den fasen av søvnen som  forbereder hjernen på at den snart skal våkne. Lucid dreams er en type drømmer, som ligger imellom våken tilstand og søvntilstand. Det har blitt vist at når man har lucid dreams, opperer deler av hjernen som om den skulle vært våken og drømmeren opplever både den drømmende tilstanden og den våkene tilstanden samtidig.

 

Jeg har hatt slike drømmer flere ganger og det er like spennende hver gang. Det øyeblikket det går opp for meg at jeg drømmer, er jeg ikke lenger bare en tilskuer, men jeg er hovedrollen der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil og plutselig er det jeg som har kontrollen. Som regel når jeg har funnet ut at jeg bare drømmer, har jeg kun hatt sekunder på meg før jeg våkner, fordi jeg har innsett at dette ikke er virkelig og jeg blir dermed dratt ut av drømmen og til en fullstendig våken tilstand. Jeg hadde for eksempel en fantastisk drøm en gang, der jeg hadde møtt en person jeg ikke kjente og i det øyeblikket det gikk opp for meg at jeg bare drømte, fortalte jeg at dette bare var en drøm og at jeg kom til å forsvinne om få sekunder. Få sekunder etter på våknet jeg.

 

Det som oftest får meg til å innse eller forstå at jeg drømmer, er når jeg møter på andre mennesker i drømmene mine og ser dem inn i ansiktet. Jeg har nemlig i flere drømmer møtt på personer uten ansikter. De har rett og slett helt flate fjes, omtrent sånn som utsillingsdukker uten ansikt. Den eneste forklaringen jeg har kommet frem til, for hvorfor det er slik, er at dette er personer jeg ikke kjenner eller har sett i den virkelige verden. De er med andre ord bare anonyme personligheter, på personer jeg ikke har sett før. Det kan også ha en dypere betydning, men de er i hvert fall personer jeg ikke kjenner.

 

Jeg hadde for eksempel en drøm en gang, der jeg møtte to jenter. Den ene hadde lyst hår og den andre var mørkhåret. Begge jentene var veldig attraktive, men kun den lyshårede jenta hadde et ansikt. Jeg kjente igjen hun med et ansiktet fra en jeg hadde sett i våken tilstand og som derfor var en person jeg drømte om. Jenta uten ansikt var altså en jente jeg ikke hadde sett før og jeg husker veldig godt at i drømmen, så hadde jeg følelsen av at den mørkhårede jenta var ei jente jeg kom til å møte, men at jeg bare ikke hadde møtt henne enda, og at hun derfor ikke hadde fått noe ansikt enda heller.

 

Andre ting som får meg til å forstå at det bare er en drøm, er når jeg løper i en drøm. Ofte når jeg må løpe fra noe eller noen, føles det ekstremt seig å bevege bena. Omtrent som å løpe igjennom vann. Den aller siste tingen er når jeg møter en person jeg ikke vet navnet på og spørr hva hun eller han heter. Når personen svarer, hører jeg at den sier noe, jeg klarer ikke å fange det opp som et navn. Omtrent som i virkeligheten når du ikke helt hørte hva personen som nettopp presenterte seg sa.

 

For ikke så lenge siden hadde jeg en drøm der jeg kan huske at jeg lå våken og så bort på en av dørene som er inn til soverommet der jeg sover, og helt plutselig fikk jeg følelsen av at det var noe som ikke stemte. Plutselig var det en dør i leiligheten min som jeg aldri hadde sett før og hele etasjen der jeg bor hadde forandret seg, så jeg bestemte meg for å gå ut av senga og gå bort og undersøke hva denne nye døra førte til. Da jeg kom bort til den merket jeg at dette var en dør mellom min del av huset og inn til et annet soverom, fordi jeg kunne høre at det var noen på den andre siden.

 

Jeg braste inn døra og fant en diger seng midt i et rom, med ei jente som lå og hørte på musikk. Vi var like sjokkerte over å se hverandre begge to og skjønte egentlig ikke helt hva som nettopp hadde skjedd. Jeg kom farende inn en dør på soverommet, som hun tydeligvis aldri brukte og den samme døra hadde jeg aldri sett en gang. Jeg kjente henne igjen som ei jente som hadde gått noen trinn under meg på barneskolen, så hun hadde et ansikt. Jeg hadde altså sett henne før, men jeg husker at jeg spurte henne hva hun het og det hun svarte ble bare babbel som jeg ikke klarte å få med meg. Jeg spurte én gang til for å ha en sjangse til å få med meg navnet hennes, men igjen ble det bare noe surr jeg ikke klarte å fange opp, så jeg ga opp og skjønte det ikke var meningen at jeg skulle få vite det.

 

Det er nok ikke så rart at jeg ikke fikk noe svar på hva hun het, for det er ikke helt slik det fungerer i drømmer. Om du ikke vet hva en person heter i virkeligheten eller ikke kan huske det lenger, vil du heller ikke få høre det i drømmen. For det du egentlig gjør, er at du spørr din egen hukommelse om hva hun heter, men om du ikke vet svaret på forhånd vil du heller ikke få noe svar. I og med at jeg husker ansiktet hennes så godt som jeg gjør har jeg klart å finne henne igjen via Facebook og fått bekreftet at det må ha vært henne. Hun heter visst Benedikte.

 

Vi gikk sammen ut av huset, gjennom en undergang med vannrør over alt og endte opp i en liten landsby, jeg aldri har sett før. Jeg begynte å bli mer og mer bevisst på at dette bare var en drøm og da jeg stod ute på torget ved noen boder gikk det fullstendig opp for meg at dette bare var drøm. Det første jeg tenkte var at jeg måtte utnytte det umiddelbart, for det er ingen ting som er mer spennende enn å utforske din egen drøm, nå som du endelig har fått kontrollen! Det første jeg gjorde var at jeg løp bort til en gammel dame og spurte henne hvilken dato og hvilket år det var, så jeg kunne få med meg flest mulig detaljer før jeg våknet. Jeg klarte ikke å registrere hvilken dato hun sa, men året var visst 1969.

 

Jeg lette også etter noe forklaringer på ting i drømmen, om de gjerne hadde noe symbolsk betydning, og fant dette:

The Wise Old Woman or Man will appear as a figure of authority; representing a superior insight and higher state of consciusness.

Kanskje det var grunnen til at det var en gammel dame jeg gikk bort  til og spurte, og ikke hvem som helst? Vel, jeg er ikke sikker. Jeg får spørre henne neste gang jeg møter henne...

 

                    

En verden forandret

Har du noen gang hatt et så forferdelig øyeblikk i livet ditt, der du umiddelbart skjønner at hele din verden, en vakker dag, kommer til å bli fullstendig forandret? Det aller verste øyeblikk i mitt liv, fikk jeg da jeg var liten...

 

Da jeg var liten, visste jeg at de eldste barne i barneparken, alltid endte opp med å måtte slutte, fordi de ble for gamle og begynte på det som het skolen. Det virket i grunnen helt greit, for det var sånn ting måtte være. Man gikk fra noe og begynte på noe nytt. Andre barn hadde gjort det før meg og andre barn kom til å gjøre det etter meg. Som mindre hadde jeg også vært med på å flytte, så jeg visste hvordan det var å bo et sted, og så flytte med familien sin og så bo et helt annet sted. Det var igrunnen ikke traumatisk på noen som helst måte, etter hva jeg kan huske.

 

Da det endelig var min tur til å ta steget videre og begynne på barneskolen, en gang jeg var 5 år gammel eller noe, var det jeg som var blitt for gammel til å gå i barnehage. Det var i grunnen ganske skummelt å skulle begynne på skolen, fordi vi fikk høre at vi skulle lære å regne og skrive. Ting var liksom litt mer alvorlig når man begynte på skolen. Man fikk lekser man skulle gjøre hjemme og selve skolen var et mye større område enn det en liten barnehage var. Det var mange flere barn og alderen sprikte i mye større grad også. Det var kanskje litt skremmende i starten, men jeg fant nye lekeapparater og tenkte at det skulle nok gå seg til likevel.

 

Det verste øyeblikket i livet mitt, jeg kan komme på, kom først da vi var på omvisning i gymsalen. Vi fikk en rundtur i bygget og ble vist gymsalen og garderobene. Alt virket i grunnen helt greit. Vi fikk høre at dette var en del av det å gå på skolen og når man bare fikk vendt seg til det, så var det i grunnen helt greit. Det aller verste øyeblikket jeg har opplevd, kom først da døra til guttedusjen ble åpnet og vi ble fortalt at her var det også dusjer som vi etter hvert skulle begynne å ta i bruk.

 

I det øyeblikket raste hele verden sammen. Jeg fikk vite at jeg en dag skulle inn i et dårlig opplyst rom fylt med fellesdusjer. Der skulle jeg stå naken sammen med en hel haug andre gutter og vaske meg. Jeg hadde aldri sett noen kontrakt som fortalte at dette var hva fremtiden bringte meg! Og om jeg noen gang har gjort det, så hadde jeg i hvert fall ikke signert den!

 

Det som skjedde i det øyeblikket var at jeg fant ut at jeg ikke kom til å være et barn for alltid. Det var slik det gikk opp for meg. Det var som et hardt slag midt i magen et sted, der pusten forlater deg fullstendig. Tanken slo over meg, og jeg hadde nettopp blitt fortalt at jeg ikke kom til å være et barn for alltid. Hele min verden ble knust og jeg var helt fra meg den kvelden. Jeg kan huske at jeg gråt og gråt. Det tok lang tid før jeg sovnet.

 

Min oppfattelse av verden var fullstendig endret og jeg visste at det ville komme en tid, der det ikke var annet å gjøre enn å bite tennene sammen, gå inn i den guttedusjen og dusje, som jeg aldri hadde dusjet før! Nå gikk det imidlertid senere opp for meg at vi ikke skulle begynne å bruke de dusjene med en gang vi begynte på skolen, men heller etter at det hadde gått et par år, og da var det ganske greit.Men det største sjokket var likevel, at for en liten tid trodde jeg min barndom for alltid ville være over, så fort jeg begynte på skolen.

 

Hadde jeg i dag, kunne reist tilbake i tid, for å treffe meg selv, ville jeg fortalt at det var ingen ting å frykte over hode. Barndommen min ville så absolutt ikke være over likevel. Jeg ville nemlig finne ut at noen av de morsomste øyeblikkene på barneskolen ville foregå i akkurat denne garderoben, men det får være historier til en annen anledning...

 

Aldri ta ting for gitt, din oppfattelse av noe kan endre seg veldig om du bare blir kjent med det.

Sannheter

Etter mer enn 22 år med innsamling av informasjon og fakta, kan jeg nå legge frem og si at dette er sannheter vi ikke lengere trenger å stille spørsmålstegn ved. Siden de fleste av disse sannhetene i dag blir godtatt som "sanne", føler det er på sin plass å summere opp noen av de viktigste og mest kjente:

 

- På film vil en bil utelukkende eksplodere om den kjører inn i noe eller blir skutt på av skytevåpen. Dette gjelder også vanlig håndpistol.

 

- Helten i en film vil aldri omkomme når han blir truffet av kuleskudd. Dette gjelder også maskingeværskudd som dekker store deler av kroppen og mageregion. De slemme kan derimot bli slått ut for godt, om de så bare får et enkelt skudd i foten.

 

- Det er blitt bevist at en kilo jern veier nøyaktig like mye som en kilo fjær. Dette er også blitt bevist med vitenskaplige metoder, selv om det finnes mange der ute som fremdeles vil tro at en kilo jern veier mer enn en kilo fjær. Massen er kanskje den samme for det som skal måles, men dette gjelder ikke for volumet.

 

- Skal du ut på reise eller et lenger besøk, vil du alltid ende opp med å glemme minst én gjenstand. Det trenger ikke være den samme tingen hver gang, men det er alltid noe du har bruk for.

 

- Legger man et par sokker i en vaskemaskin, vil en av sokkene alltid bli borte på sporløst vis, etter at den er ferdig og fullstendig tømt.

PS: det er enda ikke funnet ut hvor  de forsvunnende sokkene tar veien.

 

- Det finnes ingen grenser for hvor dum en person kan være og likevel være stemplet som "normal" av samfunnet. Disse menneskene ser på seg selv som helt normale eller til og med temmelig smarte. Det som kanskje er det mest utrolige er hvordan disse genene har overlevd og ikke dødd ut igjennom evolusjon.

PS: Nærmere etterforskning kreves.

 

- Mister du en brødskive på gulvet, havner siden med smøret eller pålegget alltid ned.

 

- Den vondeste gjenstanden i verden, å tråkke på, som man kjenner til, er en lego kloss.

 

- Alle forsøk som noen gang har blitt gjort i fobindelse med menneskelig flygning, uten noen form for hjelpemidler, har resultert i fall. Gravitasjonskreftene er sterkere enn den menneskelige vilje.

PS: Fremdeles under testing verden over, ingen gjennombrudd så langt.

 

-  Alt du legger fra deg av mat på en strand vil bli spist opp av måker eller barn i alderen 1-3 år, så ikke hver redd for å legge igjen matrester nær havet.

 

- Glemmer du gjenstander av verdi på et offentlig sted, vil de være borte neste dag, og det vil være umulig å oppspore dem opp igjen.

 

- Veien frem og tilbake er faktisk nøyaktig like lange, men det forutsetter at du velger samme rute begge veier. 

 

- Mister du en nål i gulvet, vil den slutte å eksistere i det den treffer gulvoverflaten. Du kan høre at den treffer, men den vil for alltid være borte etter det.

 

- Et glass er halvtom om det er innenfor en prossess, der glasset er i ferd med å tømmes. Om glasset derimot er i ferd med å bli fylt opp, vil det være halvfult. Et glass kan IKKE defineres ut fra en av disse tilstandene uten at det først presiseres om det er i ferd med å fylles opp eller tømmes. Den siste handlingen som blir utført er den gjeldende prossessen den er i.

 

- Vitenskap og forskning har vist at egget kom lenge før høna kom. Egget kom allerede for mange millioner år siden, og på denne tiden fantes det ingen høner med fjær, slik vi kjenner dem i dag. Angående spørsmålet: "Hvem kom først, høna eller egget?" Faller alt i bunn  og grunn ned på om man støtter evolusjonsteorien og sannheten, eller om man blindt lytter til historier, fortellinger og tror at Gud skapte alle dyrene slik de er i dag, fullstendig ferdige.

 

Dette var om mulig noe oppklarende og kanskje til hjelp for de av dere som leter etter "sannheter" her i livet. Dette er kun en liste over usikkerheter som har vært under diskusjon i  lang tid, ting som ikke kan forklares og en rekke andre ting som har blitt bevist etter nøye undersøkelser og gjentatte forsøk. Det er enda ikke blitt bevist hva som er årsaken til at noen av disse tingene vil skje, men vi er i dag ganske sikre på at de vil skje.

The Suite

♪ I know what your thinking: What's Barney been drinking? That girl was smokin' hot!
Yes I could have nailed her, but there's one thing she is not! ♪ - Barney Stinson

 

Jepp, du har tippet helt rett. Eller så har du ikke tippet i det hele tatt, men da skal du også få lov til å slippe... Det handler om dressen. Ikke bare dressen nei, men selve dressen!

 

Det gikk opp for meg at jeg ønsket meg en ny dress i det jeg fant igjen sangen Nothing Suits Me Like a Suite, fra TV-serien How I Met Your Mother.  Greit nok at jeg allerde trengte en ny dress, i og med at den gamle dressen i grunnen ikke lenger passet. Men jeg gikk vel rundt en stund og tenkte at, joda, det var vel sant nok snart på tide og bytte ut den gamle dressen. Det største problemet med den gamle dressen var buksedel som ikke lenger var passende rundt livet og at ermene på den var i korteste laget. Ved nød kunne jeg klare å få knappen igjen, men det var ikke sjangs i havet at jeg kunne spise en bedre middag med tilbehør og  i hvert fall ikke en dessert, i den dressen! Løsningen? Ny dress, så klart!

 

Når jeg sier at det er snakk om selve dressen, mener jeg selvsagt dressen du stiller opp i når du skal være vanvittig velkledd! Det er ingen ting som oser stil mer enn en dress med skjorte og slips. Når du endelig har fått på deg vidunderet av et klesplagg og kommer til det øyeblikket der du strammer inn slipset i halsen, vil selvtilliten til en hver ung herre stige av seg selv. Og det er ingen hemmelighet at damer har en svakhet for menn i dress og uniform. Men det er jo heller ikke så sjokkerende når du tenker etter. Det er ingen ting som kler menn mer enn en dress!

 

Om det er noe som er usikkert her, er det bare å spørre Barney Stinson fra TV-serien How I Met Your Mother, hva han mener om dressen sine. Han velger dressene sine fremmfor undelig rikdom, evig ungdom, en million damer og verdensfred. For ham er dressen hans, en "wingman" han kan ha på seg. Og det skal jo ikke være noen tvil om at Barney Stinson er ganske Awesome! Som han pleier å si: "Suite up!"

 

"Suites are full of joy. They're the sartorial equilent of a baby's smile." - Barney Stinson

 

                                                   


An epiphany

Du løfter hode sakte, men sikkert opp, ser tomt ut i luften med vidåpene øyne, mens munnen din glir sakte opp i det du trekker luft ned i lungene. Kroppen strekker seg og DER!! Du har nettopp hatt en epiphany!

 

An epiphany is the sudden realization of great truth.


I ett øyeblikk står tiden stille, verden forsvinner rundt deg og alt som eksisterer er du og den mest enestående følelsen et menneske kan erfare. Du har innsett noe. Du har innsett noe som endrer din måte å forstå verden på.

 

Homer Simpson beskriver sin epiphany i Simpsons the Movie slik:

"That was the most incredible experience of my life."

 

Det kan bedre beskrives som det øyeblikket der du plutselig finner den siste brikken i pusslespillet og nå ser hele bildet. Altså det øyeblikket der du plutselig ser en større sannhet enn den som tidligere har vært klar for deg.

 

Om du noen gang har hatt en en ordentlig epiphany, så vet du hva det er snakk om. Nå snakker jeg ikke om det å plutselig komme på hvor du la igjen mobilen eller nøklene dine i huset. Jeg snakker ikke om når du plutselig finner svaret på et spørsmål eller en oppgave du jobber med og har slitt med å finne svaret på. Det kalles gjerne Aha! effekten og fungerer på en noe annen måte. En epiphany, er når du plutselig innser noe virkelig stort. I det øyebikket der teppet endelig blir trukket fra og du innser en stor sannheten. Noe du tidliger tok for gitt, ser du plutselig på med et helt annet lys eller fra en helt ny vinkel.

 

Det øyeblikket du får en epiphany, kan det hende det endre livet ditt for all fremtid.

 

"Some discoveries in life are so great, they will shook the foundation of time and space itself."

 

 

              

Å våkne opp uvitende

Se for deg at du ikke lengere har en korttidshukommelse. Du har vært i en ulykke eller liknende og skadet delen av hjernen som styrer korttidshukommelsen din. Med andre ord; Alt du opplever vil du glemme om kort tid.

 

Det eneste du husker er alt som skjedde før ulykken, så du vet hva du heter og alt som har skjedd tidligere i livet ditt. Alt som skjer videre i løpet av livet ditt nå, vil du ikke klare å huske. Om du fremdeles bor der du bodde før ulykken skjedde, vil du våkne hver morden og tro at det ikke har gått noe tid over hode. Du vil tro at ting er som de skal være og at du aldri har fått en hjerneskade i det hele tatt, helt til du innser at ting ikke er som de skal være lengere og at du har en hjerneskade.

 

Om du noen gang reiser noe sted og våkner opp i en fremmed seng, vil du ikke vite hvor du er, du vil ikke huske hvordan du kom deg dit og du vil ikke vite hva du gjør der. De delene av hukommelsen din vil for alltid være slettet. Om du da ikke aktivt hjelper deg selv med å informere deg om hva som foregår, vil dette være et merkelig senario. Du er mest sannsynlig flink til å skrive notater eller lapper til deg selv. Du vil ikke kjenne igjen nye personer du møter, så det eneste du kan gjøre, er å ta bilder av dem og skrive navnet dems på bildet, så du har en mulighet til å vite om det er en person du har møtt før. Informasjon om hvordan dere møttes og hva slags forhold dere har, vil du heller ikke huske. Du må skrive det ned og tro på det hver gang du leser det. Informasjon du ikke vil miste og som er viktig, vil du mest sannsynlig tatovere inn på din egen kropp.

 

At du ikke husker hva slags situasjon du er i, eller hva som nettopp skjedde, vil forekomme hele tiden. Du kan møte en person og så fort personen forsvinner for et øyeblikk, har du glemt at du noen gang har sett den. Alle mennesker du møter, møter du for første gang, igjen og igjen. Du går inn i et nytt rom og setter deg ned. Plutselig har du ingen anelse av hvor du er, hvordan du kom deg dit eller hva du gjør der.

 

Om du ønsker å se en interessant film om en person som er i denne situasjonen og du ikke har sett den enda, så anbefaler jeg filmen "Memento". En ytterst interessant film som helt sikkert får deg til å tenke litt. Den kan være noe forvirrende, siden handlingen går bakover i tid, men om du ikke hadde hatt noen form for korttidshukommelse, hadde nok langt flere ting enn denne filmen vært forvirrende. I blant kan det være fint å bli minnet på hvor heldige vi er som ikke har skader på hjernen som gjør det vanskelig å leve normalt. Memento er en en film som er flink til å minne folk på hvor heldige de er.

Dataspill og nostalgi

Har du noen gang sittet å tenkt tilbake til den gangen du var liten? Alt var problemfritt og du gledet deg til skolen var ferdig så du og kameraten din kunne dra hjem og spille dataspillet dere gledet dere til. Den gangen man spilte dataspill fra diskett. Om du ikke er født tidlig nok på 90-tallet vet du sikkert ikke hva en diskett er for noe en gang, men så vet jo ikke jeg hvordan man bruker en gramofonplate heller, så det kan jeg leve med. Jeg husker likevel godt den gangen vi satt og spilte data på den første PCen vi hadde i huset, oppstartskjermen viste at opperativsystemet var WIndows version 3.1.

 

                                            

                                             [Klikk på bildene for å forstørre dem]



Jones in the fast lane, var en gammel favoritt en gang i tiden, eller bare "Jones" som vi kalte det. Målet med spillet vet jeg faktisk ikke om jeg kan forklare den dag i dag, men man vant i alle fall etter en viss tid, om man hadde klart å få seg en viss grad for utdanning, god jobb, bodde i den fine blokka og hadde en del ting i leiligheten din. Spillet var turbasert og det var viktig å passe på at man fikk spist i løpet av dagen, fikk kjøpt seg nye klær hver gang det var på tide og betalt husleie.

 

Det var alltid like artig hver gang en av oss ikke rakk å kjøpe klær eller en av oss ikke hadde nok penger. Da endte du enten opp i et håndkle om du spilte som den unge dama. Om du var han kule unge fyren endte du opp med å få en svart slædd over edlere deler og brystet. Et av høydepunktene var likevel hver gang den personen som hadde valgt den eldre mannen, ikke lenger hadde klær på seg. Da endte man opp med å gå rundt og dekke seg til med ei diger tønne. Det var alltid like artig.

 

                       

Dynablaster er virkelig en av favorittspillene mine gjennom tidene. Dynablaster var et navn som ble gitt i Europa for det kjente spillet Bomberman. Det gikk med så mange timer til dette spillet og det var like moro hver eneste gang. Det var mulig å spille opp til fem spillere. Vi var nok aldri så mange spillere og endte vel som regel opp med å bare drepe unna de spillerne som ikke ble brukt. Musikken i dette spillet vil jeg mest sannsynlig aldri glemme, siden melodien dukker opp stadig vekk i minnet, bare for å minne om fantastiske tider med venner.

 

Dette spillet ga gode minner og sitater som aldri vil glemmes. Når man vant en multiplayer game, fikk man en liten pokal som etter hvert ble gjort om til en større pokal om man fikk flere seiere. Jeg og en kamerat endte opp med å sitte etter hver kamp å rampse opp poengskårene våre på vår helt spesielle måte, og sitater som "Jeg har en stor og to små." vil for alltid være en del av barndommen som ikke glemmes.

 

                         

 

Etter hvert kom også tiden til å flytte seg over på en mer moderne datamaskin, en raskere PC, et vidunder av et beist som kunne spille dataspill av en helt annen kaliber enn vi var vant til. En datamaskin som kunne lese av CD'er og kunne kjøre dataspill med en helt ny grafikk og kvalitet. Vi snakker om en PC med opperativsystemet WIndows 95.

 

                                              


DX ball var et spill som tok mye tid og mye konsentrasjon om man skulle komme langt. Simpelt spill der man styrer en plate som skal sprette en ball mot blokker for å få dem til å forsvinne. Datt ballen ned under platen du styrte med musa, mistet du et liv. Mistet du tre av dem var spillet over. Noen ganger falt det ned ting som gjorde platen din større eller mindre (disse var i fargen grå). Noen ting gjorde bra ting (disse var i fargen blå) og noen ting var dårlige eller til og med farlige å få (disse var i fargen rød). Her måtte man sitte pent og vente på tur. Døde man var det neste man til å spille og man måtte vente før man fikk prøvd seg på en ny rekord. Det handlet om å fullføre så mange brett som over hodet mulig før du mistet ditt siste liv.

 

Jeg vil påstå jeg fremdeles har rekorden til dagsdato over antall fullførte brett etter å ha sittet konsentrert i timesvis. DX ball ble med tiden byttet ut av DX ball 2, som hadde nye ting å by på. Man kunne få nye ting fra blokker man knuste, nye brett og et tabellsystem som rangerte spillerne i stedenfor å ha en evig rekke med brett. Ingen ting var mer stas enn å ligge på toppen av poengsystemet.

 

                         

 

Death Rally, er et annet av favorittspillene mine som sørget for at timene gikk raskt for meg og kamerater som var på besøk. Piltastene opp, ned, høyre og venstre var alt du trengte for å styre bilen. Klassisk billspill sett ovenfra. Shift for å bruke boost og Ctrl for å bruke maskingevær. Det gikk også an å kjøpe miner man kunne plassere rundt omkring i banen. Umulig å ikke elske slikt. Det var som regel jeg som satt å styrte bilen og bruken av boost, mens min kamerat var den trofaste mannen bak maskingeværet og sørget for at minen ble lagt ut når det lå en bil rett bak oss eller noen prøvde å komme forbi. Vi var et herlig Dream Team.

 

Jeg kommer nok aldri til å glemme navnet på flere av motstanderne i dette spillet, med navn som Farmer Ted, Diesel Joe, Nasty Nick, Jane Honda eller den tøffeste føreren av dem alle: Sam Speed. Du har ikke et sånt navn uten å være en reser bak rattet. Eneste måten å møte Sam Speed på, var om man byttet portrett på sjåføren du selv var, for ellers var Sam Speed sitt portrett det du fikk om du ikke byttet. Til og med selveste Duke Nukem hadde sin egen bil og egen replikk i spillet for hver gang han vant et race: "Hail the King baby!". Du startet spillet på en 20. plass på en tabell, der du fikk poeng av å havne på 1, 2 eller 3 plass i tre forskjellige type løp med hver sin vanskelighetsgrad. Når du havnet øverst på lista og enten hadde passert den beste sjåføren på tabelle Jane Honda (om du brukte bildet til Sam Speed) eller om du lå over Sam Speed ved å bruke et annet bilde, fikk du et siste mål: Å slå the Adversary, den ubestridte kongen av Death Rally. Vant du dette siste løpet var det ikke penger du fikk, du vant noe helt annet, nemlig: Glory.

 

                      

Jump n' Bump var et annet underholdende spill som flere kunne være med å spille. Vi fikk til tre spillere samtidig, to på tastatur og en på mus, i og med at vi ikke hadde noen joystick og dermed aldri frikk brukt 4-playeren. Spillet var simpelt, alt du skulle gjøre var å hoppe rundt med små søte kaniner og lande oppe på hodet til motstanderne dine og mose dem så blodet sprutet og gørra rant. Man kunne velge mellom  DottJiffyFizz, and Mijji. Vi hadde kun tilgang til et brett, men det inneholdt både vann, is og deler av bildet som var utenfor skjermen for å gjøre det spennende. Man fikk poeng får å lande på hodet til en av de andre spillerne og slik fortsatte spillet til man ble lei. Det fantes ingen måte å vinne eller fullføre spillet på. Man måtte bli enige om første man til et viss antall poeng, eller spille til man ble lei. Fikk du 99 poeng og så landet på hodet til en annen kanin, endte du bare opp med å få poengsummen din satt tilbake til 01.

 

Likevel var det timesvis med spillglede og alt handlet om å lure motstanderen sin ut i åpent terreng og presisjon. Det handlet om teknikk. Vite hvor du lett kunne få inn noen poeng ved å hoppe i nøyaktig rette øyeblikk. Blodet som sprutet fra kaniner som ble drept forsvant aldri. Brettet ble med andre ord bare mer og mer oversvømt av kanindeler og blod. Kjente sitater som "Det er i vannet det skjer."  vil aldri glemmes på grunn av dette spillet. Vi hadde mye moro med et så enkelt spill. 

 

                      

 

Liero et veldig simpelt spill det også som gikk på å drepe hverandre med små marker under bakken, med haugevis av forskjellige våpen. Det var ikke turbasert som spillet Worms er, men derimot i sanntid, så det gjalt å treffe motstanderen før du ble truffet av hans våpen. Før hver runde valgte hver spiller ut fem våpen hver, fra en liste av 40 forskjellige våpen hver som hadde både dødlige effekter og ufarlige effekter som å f.eks. skyte ut jord eller skyte tau.

 

En av de morsomste tingene vi likevel endte opp med å gjøre, var å gå inn i menyene og senke gravitasjonen i spillet, så man kunne begynne å fly om man skøt med noe som var kraftig nok. Det var spesielt ett våpen som sørget for at du ikke bare fløy, men rett og slett tok av som en rakket, nemlig gausrifle. Det endte med at du mest sannsynlig ble most i et fyrverkeri av blod ut over skjermen, så fort du traff jord eller stein på brettet. Det var like gøy hver gang å skulle prøve å kontrollere den, men omtrent like umulig hver gang.

 

                        


Heroes of Might and Magic II var et spill som kunne sørge for at det meste av skolens friminutt kunne iblant gå med til å diskutere strategier og planlegge hva man skulle gjøre så fort man var i gang. Hvilke bygninger vi skulle kjøpe, hvilke krigere og monstere vi skulle trene og hva strategiene våre gikk ut på. Jeg spilte alltid som Wizard og kunne med tiden få tilgang til titaner. En av spillets beste krigere. De kunne kaste lyn! Jeg likte denne rasen best av den enkle grunn at de hadde så mange skyttere på laget sitt og kunne ta ut fiendene mine på avstand.

 

                       

Jazz Jackrabbit 2 var et annet spill det ble mye moro med. Spillet ble runnet igjen og igjen og igjen. Spillet er et platformspill, der man enten kunne spille 2-playerog sammarbeide, eller som jeg i blant gjorde med en av mine beste kamerater, at det ofte var jeg som styrte hopping og kontrollen av kaninen Jazz som var oss. Vi hadde en lang liste over alle mulige koder som fungerte til spillet og jeg ville ende opp med å bestille diverse egenskaper til Jazz, som alle våpnene i spillet, fult med ammunisjon eller en hjelpende fugl som fløy med deg og skjøt fiender når de var i nærheten eller en oppgradering til våpenet, som gjorde at det fikk spesielle egenskaper, samtidig som det ga et skjold rundt deg. Dette gikk riktignok ut på tid, men det gikk an å fornye tiden ved å skrive koden igjen. Var vi raske nok, kunne vi skrive inn koden for spesialvåpenet før tiden hadde gått ut og vi kunne oppgradere våpenet til et nytt og bedre nivå.

 

Vi startet hvert spill med å skrive inn kodene "jjguns" for tilgang til alle de forskjellige våpnene. "jjammo" når vi følte for å fylle opp med ammunisjon, "jjfly" om vi ønsket å fly. Da ble kaninørene om til helikopterører og vi kunne lett komme oss forbi hindringer på veien. Kodene for å oppgradere startvåpenet til spesialvåpen + at vi fikk et skjold rundt oss het "jjfire" og kom i forskjellige varianter. Det første nivået av spesialvåpen og skjold var en bobblepistol og en bobble rundt Jazz som var skjoldet. Om vi oppgraderte våpenet før den begrensedde tiden hadde gått ut, fikk vi et våpen som skjøtt ut ildballer og man ble beskyttet inne i en ildkule. Om vi så igjen oppgraderte spesialvåpenet fikk vi en våpen som skjøt ut elektriske kuler av noe slag. Det øverste nivået man kunne oppnå brukte vi omtrent aldri. Jeg visste godt at det var der, men jeg snakket ikke om det. Det var min hemmelighet at det fantes et nivå som var så ekstremt kraftig at det drepte alt det traff ummidelbart. Våpenet ble omgjort så det skjøt ut en superlaser og beskjyttelsesskjoldet som var rundt Jazz, var en slags glinsende glasskule eller noe liknende. Noen ting er så kraftige og så dødlige at man bare ikke bruker dem. Det våpenet ga for mektige krefter.

 

                       




Det er helt sikkert enda flere spill jeg burde lagt til på denne listen, som f.eks. Age of Empires og Worms 2, for dette er bare et lite utvalg av noen av de eldste spillene jeg har spilt mye i løpet av min barndom og virkelig kost meg med. Det er noen av diamantene fra 90-tallet som har vært med på å sørge for at jeg sittet timesvis i kjelleren til mor og far og spilt dataspill. Ja, det var tider det...

 

"A good friend is someone who sits next to you and help you out so you win the race, you get the final blow to the last boss or when you need an other cheat code."

Å vente på noe stort

Nå er det helt sikkert ikke en eneste person der ute som lurer på hvorfor det ikke har skjedd stort her den siste tiden. Skal vi være helt ærlige med oss selv, så har det faktisk ikke skjedd noe som helst siden en vårdag i 2010. Planen var egentlig at det skulle dukke opp mer her, men når man har ventet lenge på noe, og du endelig får tilgang til det, endres fritidsplanene ganske brått. Andre ting blir ikke lenger så viktige.

 

Jeg vet hvordan det er å vente på noe, du ønsker deg så inderlig høyt, at du ikke kan få beskrevet det høyt nok. Og du vet at så fort du får det vil du være oppslukt av det, til det nærmest ikke er sunt lengere. Grunnen til at jeg helt plutselig sluttet å blogge, uten noen avskjedsord eller et siste innlegg som forklarte hvorfor, var fordi jeg en dag i slutten av april 2010 fikk en e-post som ga meg tilgang til noe jeg har ventet på i årevis. Det var en Beta Key til StarCraft II: Wings of Liberty, oppfølgeren til mest sannsynlig tidenes mest populære sanntid strategispill til PC gjennom tidene, som kom ut i 1998. Omtrent rundt nå har vi sikkert allerede mistet et par lesere, men noen vil bare aldri forstå hva dette faktisk vil bety for en person som har ventet på et dataspill i nesten 10 år. Jeg ble riktignok ikke kjent med spillet da det var helt nytt, men et par år senere forelsket jeg meg virkelig i denne diamanten av et dataspill. Når du faktisk har brukt halve livet ditt på å se frem til noe, så vil det med andre ord si at det er noe du virkelig gleder deg til. Å da en vakker dag plutselig få en e-post fra skaperne av spillet om at du nå er trukket ut til å få begynne å spillet dette spillet, vil si at andre ting blir noe nedprioritert.

 

Jeg husker fremdeles godt hvordan de par siste årene før spillet kom ut var, der jeg så for meg at kanskje det kommer før påsken, kanskje det kommer før jul, men det kom ikke ut og man måtte vente videre. Jeg fant en liten kvitering på at jeg hadde bestilt spillet. Den er fra 24/11-07. Spillet kom ikke ut før nesten tre år senere. I mellomtiden hadde butikken jeg bestilte spillet hos, blitt kjøpt av et annet selskap, så det var ikke en gang lenger mulig å bruke bestillingen der lenger. Blizzard Entertainment som er en av dagens største dataspillutviklere her rykte på seg for å ikke slippe noe spill før de er helt sikre på at det er klart og før de har fått finnpusset ned på de minste detaljer. Pressemeldinger med utsettelser er ikke uvanlig og "Soon(TM)" har sitt opphav gjennom Blizzard Entertainment.

 

StarCraft var for meg et av de dataspillene jeg som liten satt og koste meg med i timesvis og ble veldig knyttet til. Hendelesene, karakterene og rett og slett alt som ble servert fra den delen av galaksen, historiene utspringer seg fra. Jeg har kost meg ekstremt mye med den første oppfølgeren også og kan nesten ikke vente på at det skal komme enda to utvidelsespakker til spillet. Den første kommer forhåpentligvis en gang til nesteår.

 

Om jeg skal grave frem et dataspill jeg har brukt enda mer tid på enn det originale StarCraft, så må det være Diablo II: Lord of Destruction. Dette spillet kom ut i 2001 og fremdeles spiller jeg dette spillet fra tid til annen. I 2008 ble det kjent at de holdt på med å utvikle Diablo III og jeg har ventet siden. Spillet kom visst ikke ut i år likevel som det lenge var antatt at det ville gjøre, men det har tidligere i år blitt sagt at det skal komme tidlig i 2012 en gang. Men de av oss som kjenner Blizzard Entertainment og vet hvordan det er å vente på store utgivelser, vet at det tar tid. Om jeg nå ender opp med å kanskje så smått begynne å blogge litt igjen, ikke se bort fra at det kanskje stoppe brått igjen en gang til neste år, når jeg endelig får tilgang til dette spillet også. Når man har ventet lenge på noe stort, blir andre ting ganske små i forhold.

 

                  




En time av ditt liv

Du sitter allene på en benk på en travel togstasjon i en av verdens mest travle byer. Du sitter og venter og vet at fremdeles er det lenge til din avgang. Du kikker rundt og ser at de fleste har det travelt og skynder seg videre målrettet mot billettluker, perronger eller kiosker. Du ser en liten gutt står og drar utolmodig i armen til moren og peker på iskremreklamen, mens moren er opptatt med å se på informasjonskartet over stasjonen. En man i dress, stresser med lang skritt forbi deg, med en avis under armen. Litt lenger unna går en gammel dame med stokk og kikker seg urolig omkring for å ikke kræsje med noen i høy fart. Du ser en uteligger rote i søppelbøttene for tomflasker han kan få pantet. Du sitter der og hører på en rolig guitarlåt fra mp3-spilleren din og føler deg rolig og avslappet.

Du legger hendene bak hodet ditt og viler nakken, mens du lukker øynene. Det skjer mye rundt deg, men du er som på et helt annet sted i universet. Du tenker at livet farer forbi, og ingen har tid til å sette seg ned og bruke et øyeblikk på alt som skjer rundt seg. Før du vet ordet av det har det gått en time og du må være rask for å rekke toget som snart kjører. Der du satt har du lagt igjen en lapp hvor det står:

"Husk å iblant bruke litt tid på å oppdage de små tingene som skjer rundt deg - livet varer ikke evig, selv om en time iblant kan virke som en evighet."

Et nytt syn på verden?

Hvis noen plutselig hadde fortalt deg at verden egentlig er helt annerledes enn du var klar over, ville du da trodd på dem?

La meg starte med med å se om jeg kanskje kan gi deg et noe annerledes syn på hvordan verden faktisk er, og hvordan alle delene i den fungerer. Mye er basert på kunnskap de fleste har og ting de fleste i alle fall burde vite, og noen ting som er hentet ut fra fysikk, kjemi, biologi og astronomi som kanskje ikke alle visste. Jeg skal ikke gå grundig til verks og forklare hvordan hele verden er, men trekke frem noen av de mest interessante tingene om hvordan ting faktisk er, selv om det kan være vanskelig å tro. Noen begreper kan være vanskelig å forstå og prøver ofte å forklare ting så enkelte som mulig, men kan hende det blir litt surr og rør både her og der. Tall og verdier som er brukt i eksemplene kan variere med nøyaktighet og liknende, men gir likevel et godt bilde på omtrent hvordan det er. Som du skjønner kan mye av dette virke litt vanskelig eller fjernt og flere steder ville det hjulpet veldig med noen bilder/figurerer til å demonstrere hvordan det faktisk ser ut, men nå er du i hvert fall advart...

La oss starte i det helt små. Faktisk i det som er så lite at det hører til på atomnivå. La meg røske litt opp i gammel lærdom fra ungdomsskolen eller tidlig videregående. Kanskje noen aldri fikk det med seg, kanskje noen ikke hadde det som en del av pensum. Men de fleste burde ha fått med seg at sånn vi ser på verden i dag, så består den av atomer, som er bygd opp av en kjerne av protoner (+) (positivt ladde partikler) og nøytroner (partikler uten ladning). Og av elektroner (-) (negativt ladde partikler) som farer rundt kjernen i forskjellige lag eller skall. Hvis dette atomet ikke er et ion (et atom med ladning, altså overskudd av protoner (+) eller elektroner (-) ), har det altså like mange protoner (+) som elektroner (-). Hvis vi nå ser på bilder av atomer eller molekyler (flere atomer bundet sammen), vil vi se at de ser ut som små kuler som er festet i hverandre. Ja, det er vel sikkert mange som sitter og tenker at dette her begynner å bli grusomt tørt, men se lyst på det! Hold ut og trøst deg med at ditt neste måltid mest sannsynlig ikke vil bestå av en kopp sand.

Hvis jeg fortalte deg at når du plukker opp en skje, så er du aldri fullstendig nær den, ville du da mene jeg var helt gal? Vel, la meg forklare hva jeg mener på kvantenivå. Som jeg har fortalt består gjenstander av molekyler, som igjen består av atomer, som igjen består av protoner (+) og et ytre skall av elektroner (-). Det vil altså si at det helt ytterste laget av hendene din er et ekstremt tett lag av negativt ladde elektroner (-). En hvilken som helst skje består også av et ytterste lag av negativt ladde elektroner (-). Hvis vi nå setter 2 og 2 sammen, nei vent... må prøve å ikke spore helt av her... Som de aller fleste vet vil positive og negative krefter tiltrekke seg hverandre ( + og - holder atomer sammen) og to positive eller to negative gjenstander vil frastøte seg hverandre. Det vil da altså si at hver gang du plukker opp en skje, er det krefter  som sørger for at du aldri helt nøyaktig kommer nær elektronene (-) i skjeen med dine elektroner (-) i fingrene fordi de fra støter hverandre. Det som faktisk ville skjedd om du hadde klart å få dine elektroner (-) til å møte skjeens elektroner (-), er at skjene ville reagert med fingrene dine og de ville smeltet sammen. Men dette er jo noe vi alle vet ikke skjer, så takk og lov for at vi ikke reagerer med alt som er rundt oss! Jeg kan vise et annet eksempel der du har en stein. Den er fast og solid og molekylene i den er budet tett sammen i et gittermønster. Det skal litt krefter til å klare å brekke den i to, og det som skjer at nok energi blir overført til at det så vidt blir en liten forskyvning i elektronenes (-) struktur og fører til at i stede for å være strukturert annenhver i forhold til protonene (+), blir de strukturert så de står rett mot hverandre og siden elektronene (-) frastøter hverandre vil steinen plutselig brekke opp med en enorm kraft. Du kan jo prøve å se om du klarer å presse to steiner så hardt sammen at du får dem til å feste seg med hverandre igjen, så merker du hva slags trykk og krefter som må til... I begge steindelene er det nå elektroner (-) helt ytterst som motarbeider trykket du påfører.


La meg nå fortelle litt om hvordan varme fungerer for de som har gått glipp av det. De fleste vet sikkert at det absolutte nullpunkt er på -273,15°C (Celsius skalaen) og er det samme som en temperatur på 0 K (Kelvin skalaen). Alle atomer har en indre "vibrasjon" eller bevegelse, etter hvilken temperatur den har. Ved det absolutte nullpunktet stopper denne termiske bevegelsen og det er derfor også den laveste mulige temperaturen. (Kvantemekanikken har endret noe på dette bildet, men det skal vi ikke gå noe videre inn på.

Varme fungerer på den måten at den vil alltid gå fra det området med høyest temperatur til det området med lavest temperatur. De termiske bevegelsene til et atom forflytter seg videre og øker bevegelsene til atomer rundt seg. Det er dette som gjør at alle stoffer vi kjenner til kan befinne seg i flere former, når bevegelsene (varmen) stiger. La meg bruke vann som eksempel: De fleste vet nok at alt materie rundt oss kan være i fast form (Is - der molekylene er bundet tett sammen i en struktur), flytende form (vann - der molekylene beveger seg fritt i forhold til hverandre, men er fortsatt bundet sammen) og dampform (vanndamp - der molekylene har sluppet taket i hverandre og beveger seg fritt i lufta), men stoffer kan også forekomme i enda en form, nemlig plasma som vil si at atomenes bevegelser er så sterke at selv protonene (+) og elektronene (-) mister taket i hverandre, og vi får en supervarm blanding av protoner(+) og elektroner (-) som beveger seg fritt i forhold til hverandre. Ja, nå begynner det å bli ganske så varm som du skjønner. Kanskje på tide å fortelle hvordan vi faktisk føler varme på kroppen.

Kroppen og huden vår er stilt inn til å "trives" innenfor et lite spekter av temperaturskalaen. Når vi kommer borti eller tar på noe som er veldig varmt, er det egentlig bare nervene i huden vår som kjenner atomene som "vibrerer" ekstremt hardt på huden vår og fører denne vibrasjonen videre til huden. Når vi da tar på noe som er utrolig kaldt vil nervene våre registrere at vi kommer i kontakt med noe som "stjeler" av vår egen termiske bevegelse på huden, og den temperaturen huden vår tåler er da også ute av balanse og hjernen vår beskjed om at vi er kommet i kontakt med noe som er kaldt. Mange har sikkert lagt merke til at noen ganger er det ikke helt lett å med en gang bestemme seg for om det man kommer i kontakt med er varmt eller kaldt, og det skyldes på en måte bare at det nøyaktig samme skjer med huden vår, bare hver sin vei om det er varmt (huden får overført termisk bevegelse) eller kaldt (huden mister termisk bevegelse).


Hvis jeg nå plutselig går fra det helt minste og forteller at en dag (eller et døgn), altså tiden jorden bruker på å gå rundt rundt sola, er ikke 24 timer som de fleste kanskje måtte tro. Tiden den bruker er nærmere bestemt 23 timer, 56 minutter og 4,1 sekunder, eller mer nøyaktig 23,93447 timer. Tiden jorden bruker på å bevege seg en gang rundt solen kaller vi gjerne for 1 år. De fleste vil sikkert si seg enige i at et år består av 365 dager, men det stemmer faktisk ikke! Om vi starter med å se hvor mange dager det faktisk er i et år med 24 timer i et døgn, vil omløpstiden jorden faktisk bruker på å reise rundt sola være nærmere bestemt 365,2422. Det gir oss 12 mnd. og nesten en kvart dag hvert år!

(Her har vi grunnen til at vi har skuddår hvert 4. år, men som du ser er det ikke nøyaktig 365,25 som ville gått opp om vi har en ekstra dag hvert 4. år fordi 0,25 dager er 1/4 av en dag. Siden det er 0,2422 dager ekstra i et år, vil det være skuddår i alle år som er delelige med 4, bortsett fra hvert hundre år som ikke er delelig med 400. Neste skuddår er i år 2012, så da er det bare å glede seg til den noe sjeldene datoen 29. februar igjen!)


Helt til slutt vil jeg bare vise hvordan vi alle sammen beveger oss igjennom universet. De fleste vet nok at jorden spinner rundt sin egen akse. Men visste du at her oppe i nord, på rundt 60 graders bredde, spinner vi rundt jordens egen akse med en fart på nesten 240 m/s? Vel, det gjør vi faktisk. Ved ekvator spinner man derimot raskere, siden man der har en større radius, inn til jordkjernen enn man har i Norge, og får dermed en lenger bane man forflytter seg på like lang tid. Der forflytter man seg nærmere bestemt 1674,38 km/t eller 465,11 m/s. Jorden går igjen i bane rundt sola, med en fart på omtrent 29 780 m/s. Solsystemet vårt spinner igjen rundt sentrum av galaksen vår (Melkeveien) med omtrent en fart på 251 000 m/s. Og om vi nå tar turen enda lenger ut, så beveger Melkeveien seg også i forhold til den lokale gruppen av galakser mot en enda større gruppe av galakser, i retning av stjernebilde Jomfruen. Den lokale gruppen av galakser farer med en fart på omtrent 552 000 m/s mot noe som enda større enn det igjen, ved grensen til stjernebildene Løven/Hydraen og kalles "the Great Attractor". Stor-større-størst om du skjønner hvor jeg vil. Hvis du til slutt summerer sammen alle disse hastighetene som er tatt i forhold til hvordan vi forflytter oss på jorden, så vil du ende opp med den farten vi faktisk har når vi farer igjennom rommet. Noen som begynner å bli svimle nå?


Jeg tror virkelig det er på tide å avslutte dette innlegget før det blir alt for langt og før det blir alt for stort og fjernt. Det finnes sikkert mange flere liknende eksempler på ting som de fleste ikke egentlig var så veldig klar over i den hverdagen vi lever i dag, men tror jeg nøyer meg med å nevne kun et par av dem. Hvem vet, kanskje det kommer mer en gang, men inntil da tror jeg det er på tide jeg får lagt meg i senga og tenkt litt med på hvordan verden faktisk er...den er ganske utrolig når jeg tenker meg om.


***Ikke alt i dette innlegget stemmer nødvendigvis helt overens med de faktiske tallene, og det meste av dette er blitt skrevet på tider av døgnet man vanligvis pleier å være et sted mellom dyp søvn og drømmeland.***

Future perfect

Fremtiden, det er et ord med uendelig store muligheter. Noen gang satt deg ned og forestilt deg hvordan du faktisk skulle ønske din fremtid så ut? Jeg vet i hvert fall hvordan min egen perfekte fremtid ville sett ut. Det er lov å drømme som man sier. Noen drømmer og lar det være med det og fortsetter livet sitt på den materialistiske måten de alltid har gjort og er oppvokst med. Andre mennesker skaper, utforkser, leter, finner og oppdager! Jeg skrev for en god tid til bake om noen av de tingene jeg kunne tenke meg å ha opplevd, i blogginnlegget "Våre veier i livet". Jeg lever fortsatt og min fremtid inneholder fortsatt muligheten for alle de opplevelsene jeg har lyst til å fylle den med...

Tenk deg å legge ut på en lengere reise, der hele måle bare er å få oppleve verden. Hva tror du at du ville endt opp med av opplevelser? Verden er grusom er det mange som sier. Verden er fantastisk er det mange som sier. Ja, verden er vel egentlig alt vi kjenner til og vet om som vi kan strekke oss etter og nå på egen hånd. Men jeg tror svaret ligger mer i hva du gjør til det selv. Man vil selvfølgelig se en fremtid med grusomheter, lidelse, sult, katastrofer og slikt om man reiser til steder som er sterkt preget av disse eksemplene. Reiser man derimot fra luksus hotell til hotell, så vil verden være et fantastisk sted, der bare severdighetene og utsikten forandres. Hvis du virkelig tar deg en tur for å oppleve verden, så har du faktisk ikke opplevd den før du har gått i fattige strøk og opplevd hvordan andre mennesker faktisk har det.

Man har faktisk ikke virkelig opplevd verden, før man presser sine egene grenser til det ytterste. Hvis du aldri går nærme nok kanten av et stup og kikker ned, om det så er med eller uten gjerde, så vet du ikke helt hva verden har å by på, før du faktisk har kikket ned. Når du faktisk har følt kulde og hete på en helt annen måte enn den du er vant til, da har du kanskje opplevd noe som andre vil kunne fortelle om.

Når min perfekte fremtid er fylt med opplevelser uten om det vanlige, da har jeg også noe å fortelle om. Kanskje har til og med andre noe å fortelle om, siden de vet om ting jeg har gjort og opplevd. Kanskje blir det skrevet en bok. Kanskje det er jeg som må skrive den boken. Kanskje jeg bygger min egen perfekte fremtid og fylle tomme sider med egne tanker, følelser og opplevelser.

Min perfekte fremtid er ikke en fremtid der jeg har sørget for at verden er perfekt sted å bo for alle. At jeg vil klare det er urealistisk. Min fremtid er mye mer realistisk enn det. Min perfekte fremtid er en fremtid der alle kan få muligheten til å ta del i opplevelsene verden har å by på. Alle får muligheten til å føle seg velkommen, verdsatt og forstått. I min perfekte fremtid har i hvert fall jeg selv fått det ut av livet mitt som jeg vil. Jeg har fått lagt noe igjen etter meg som kanskje kan brukes en senere fremtid som hjelpemiddel til å gjøre verden bedre for alle. Min perfekte fremtid kan ikke måles eller veies, den må oppleves. 



En liten ting jeg tenkte jeg kunne slenge med på slutten av innlegget, skrevet av en ukjent:

"When I was 5 years old, my mom told me happiness was the key to life.
When I went to school, they asked me what I wanted to be when I grew up.

I wrote down
"happy!"

They told me I didn't understand the assignment.

I told them they didn't understand
Life."

Den fjerne planeten

Han har nettopp våknet fra dyp søvn ute i verdensrommet og ankommer en fjern planet. Nærmere bestemt, han ankommer den ikke, han holder på med å styrte ned i den. Han har beltet seg faste i et fremtidlig romskip som rister mens det farer igjennom atmosfæren. Han ble vekket av at en kvinnelig stemme over høyttaleranlegget  meldte ifra om at kursen var blitt endret og fartøyet nå var på vei mot overflaten av en steingrå planet, kanaler av magma som flyter rundt, synlig på overflaten. Langt der nede ser han en fjellkjede med flere aktive vulkaner og tenker at på denne planeten lever det nok ingen ting. Han håper virkelig at overlevelsesdrakten hans kan holde ham i live på et så ugjestmildt sted. Alt han ønsker nå er at romskipet ikke blir smadret i sammenstøtet med bakken.

Han tenker stille for deg selv at dette er mest sannsynlig slutten, og ser på innsiden av overlevelsesdraktens hjelm at datoen er 12. desember 2499. Et lite øyeblikk lurer han på hvordan det går med de andre ombord, han lukker øynene og tenker på de fjerne eplehagene til bestemor, som han lekte i som liten. Så blir alt mørkt og stille...


- av Harald Palm
Les mer i arkivet » Mars 2016 » August 2015 » Juli 2015
hits